En morgen, en kjeller, et Ciao fra en kar

Som laget fin kunst om det beste man har🏠
Tenk først på din venn
La L bli igjen
Og finn denne fyren, du må være snar

I Ivar sin russevan folket nå drar
For ingen syns Alex er utbyttbar!
Og rett som det er
Så stod han jo der
Alt blir som det skal nå når rar møter rar❤️

Men først kjeftet Sara og krevde no'n svar
Da ble ting litt lettere enn hva de var
Så kom Gunnhild hjem
Og forventet en klem 💔
Men det lå en ballong der, til Lunas forsvar🤞

2019-06-10 09:40 | 3 kommentarer | Lovleg - dikt, Mie-dikt

TAKK!
Även om folk är oense om hur de tycker den här säsongen ska sluta så vill jag bara säga tack til Nrk för vad ni gjort för och gett hbtq personer med era fantastiska karaktärer i SKAM och LOVLEG. Igår, den 3:e april, infördes lagar i Brunei som straffar personer som mig och mina vänner med döden om man lever öppet som den man är. Det här gör så ont i hjärtat att tänka på, att det fortfarande finns så mycket hat kvar i världen när vi bara vill kunna vara den vi är. Jag gråter för dem och är tacksam för var på jorden jag var född. Jag vet inte hur många gånger de senaste åren jag sett hbtq personer över hela världen skriva hur mycket de här karaktärerna har betytt för dem, för även om vi inte kommer från samma land och kultur att se oss bli behandlade som alla andra, det betyder allt.

Så takk, NRK. Ni hjälper till att göra världen ljusare och tryggare.

2019-06-10 09:31 | 3 kommentarer | Lovleg - andre tekster/innlegg

Det ender her var budskapet,men er det absolutt?

For hvordan har de hjerte til å la dette ta slutt ?
Så mange spørsmål som vi har
Vi venter spent,vi sitter klar
Og skaper,cast og crew de sitter på så mye krutt!
Hos alt fra dame 45 ,til ungdomsskolegutt
i flere land,ja overalt,er savnet helt akutt
For Gunnhild som er fin og rar
For Ivar,sånn en kjernekar
Ja hele hybelhuset er et snålhetsinstitutt!
For Lovleg er det beste, det finns inget substitutt
Og kanskje handler dette litt om innsparing og kutt
Men kvaliteten Lovleg bar
bør trumfe all sånn "spink og spar"
Så sats på denne serien,og unngå mer disputt
For vestlandet og Sandane vi spiller en salutt
For nynorsken og fjellene vi tar en trudelutt
Vi trenger mer,vi trenger svar
Om fremtiden og det som var
En ny sesong,det er vårt håp, hvert eneste minutt

2019-06-03 20:29 | 2 kommentarer | Lovleg - dikt, Mie-dikt

(Denne henger litt sammen med forrige (scroll ned) ned, hvis noen vet hvem som er forfatter av denne, så skriv det gjerne i kommentarfeltet så får vi creds til rette vedkommende :-))

Noen ganger får han små glimt av den Luna som hun engang var. Som hun fortsatt egentlig er bak all tvil og forakt. Øyeblikkene oppstår fort og uventet og er kanskje de aller viktigste å ta vare på for å takle alle vonde ting som måtte komme. 

Som den rungende latteren som kommer fra langt ned i magen, som ikke engang verdens beste skuespiller klarer å forfalske. Når de spiller kort i stua og Luna med verdens dårligste pokerfjes prøver å overbevise han om at hun ikke kommer til å smadre tommelen i bordet med en gang hun får den siste kløveren hun trenger. Når de lager fort i kjellerstua og har putekrig. Luna mener selvfølgelig at dette er «Så sjukt patetisk» men hun smiler mens hun sier det og ler høyt mens hun slår i stykker broren sin som bare storesøstre kan. Det er rart hvordan man kan være så slemme mot hverandre, men likevel brette opp armene og forsvare hverandre når folk er slemme mot den andre. Det har alltid vært han og Luna mot verden. Men brått var det som om noen skrudde på en slags bryter som gjorde at Luna trakk seg tilbake. Hun ble innesluttet og stille og han lå ofte oppe om kvelden før han skulle legge seg bare for å passe på at hun ikke gråt. Det var de kveldene han virkelig måtte trosse alt faren hadde sagt om å gi henne tid, at ting bare ble verre hvis man maste på henne. Han kunne ikke høre på henne der hun lå alene i mørket og var redd. Noen ganger satt de bare oppe og pratet, noen ganger så de film. Men som alle dårlige perioder gikk ting over. Luna flytta til Sandane og begynte på VGS. De snakket ikke så mye mer om det.

Nå sto han og så på søsteren sin som satt på gulvet og sorterte bilder og gjenstander i to hauger. Gode og dårlige minner kanskje? Kastes og beholdes? Det var alltid så rart å se henne på det gamle rommet. Alt var liksom helt likt, plakatene på veggene, klassebilder fra barneskolen, fotball-pokalen fra Nordfjord cupen som egentlig var hans men som hun hadde stjålet engang i tiden slik at folk trodde at hun også var best i noe. Nå satt hun på gulvet med hendene foran ansiktet. Hver gang hun kom hjem fra Sandane var hun alltid en erfaring rikere. Litt mer voksen. Hun hadde begynt å feste og spille i band og endret klesstilen helt. Møtt forskjellige mennesker, noen med dårlig innflytelse og noen bra. Han husker spesielt Ivar som han møtte etter at Luna hadde hatt konsert på skolen hennes, han var konferansier og gjorde et iherdig forsøk på å prøve å løse opp stemninga til null reaksjon fra publikum. Men han virket morsom, og Kasper skrøt av både vitsene hans og Frank Zappa t-skjorten. Han fikk en fist-bump av denne jordnære karen med rød manbun.

Tilbake på rommet vurderte han å spørre hvordan det gikk men visste at han mest sannsynlig ikke kom til å få noe svar. Han så det på øynene hennes da hun kom hjem for noen dager siden, han så alltid på øynene hennes da det er det eneste kroppsspråket man ikke klarte å fake. Hun smilte ikke med øynene.
Hun hadde jo hatt det så bra i det siste. Fortalt om en jente hun hadde møtt, som skinte som sola selv og som likte drager og Game of Thrones like mye som han. Hun hørtes kul ut. Hun hørtes hvertfall ikke ut som noen av de andre Luna hadde pratet om. Så nå satt hun her, en erfaring rikere. Denne var av den vonde sorten og han skjønte at lite av det han kom til å si nå kunne muntre henne opp. Han setter seg ned ved siden av og legger armene rundt henne.
"Jeg er her når du vil prate".

2019-06-03 20:17 | 0 kommentarer | Lovleg - innsendte fanfic av andre

Luna, er du full av feil, eller er du og full av små tuneller ,hvor kjærlighet får slippe inn og kjærlighet får slippe ut?

Hun møter sitt eget blikk i speilet, og lurer på om de brune øynene hun ser der noengang kan få henne til å føle det sånn. Som om hun er hel,og verdt å elske. Helt på ordentlig, og helt på egenhånd?
Alt hun ser nå, er de mørke ringene under øynene,som er enda mørkere enn i går. Og håret som henger uvasket i tjafser rundt ansiktet,med kinnben som er litt skarpere enn for en måned siden.
Men hvis hun lukker øynene, da ser hun Gunnhild, hun hører sin egen stemme klar og sterk, sammen med Gunnhilds latter. Hun føler en varme som strekker seg fra hennes eget hjerte ,der det banker stødig og raskt i Nordfjordeid,og hun lurer på om varmen når helt frem, og om et annet hjerte banker i takt med hennes eget, hjemme i Høyanger.

Her er det ingen hjemmelaget pizza med Jarlsberg, eller påskemiddager og vafler. Det er en pappa som prøver å få endene til å møtes,og som jobber natt og sover dag. Det er gulv i som knirker litt for høyt, og en gnagende følelse av å være i veien.
Det er en lillebror, Kasper, som har savnet henne,og som ser på tegnefilmer med TV'n på laveste volum, mens han spiser cornflakes. En lillebror som gjerne vil sitte på fanget hennes selv om han begynner å bli litt for stor for det ,og som kan veldig mange banneord,selv om han er litt for liten for det.
Og det er rester og spor av ungdomskole-Luna,i esker og skuffer på hennes halvdel av det grønnmalte soverommet hun og Kasper deler når hun er hjemme.
Hun setter seg ned , børster vekk litt støv, og åpner en av eskene. Gammel sminke, to postkort Billie har sendt henne fra Roma og Island. Pappas tynnslitte ullgenser hun gikk med hele tiden i niendeklasse.

Kan du finne deg selv i disse tingene,i alle minnene som sitter i de,Luna? I bøkene av Simone De Beauvoir , Sartre og Camus fra lokalbiblioteket, som må ha påbeløpt seg purregebyrer på minst tjue millioner de siste årene? I dine egne sangtekster og noter, i plakaten for UKM 2015 som bærer spor av regn og vind fordi den hang ute, på lyktestolpen nede i veien?
Hvem er du, Luna? Er du en sum av alt du har gjort,alt du har vært, dårlig,bra og midt i mellom? Er du alt du kan og kommer til å bli ,og gjøre og oppleve? Er du verdiene du skulle ønske du klarte å leve etter? Drømmene dine? Og viktigst av alt; er du en å være glad i?

Hun lukker øynene igjen, og kjenner to varme tårer rulle nedover kinnene.

Er du alene?
Er du en man kan slippe inn,og være trygg hos? Er du trygg hos deg selv?

En liten stund føltes det sånn. Som om det kunne gå bra. Ikke bare gå bra å være Luna, men gå bra å være med Gunnhild. Det føltes som om sammen kunne de være mer enn bra, de kunne være fantastiske.

Så hvorfor sitter du her alene nå, og føler deg så bortkommen? Hva skjedde egentlig, hvordan gikk alt så galt? Hvordan skal du reise deg igjen når du føler deg så liten?

Forsiktige gutteføtter tasser inn på rommet,og en kropp som snart når Luna til skuldrene deiser ned ved siden av henne. En hånd med mørke rander under fingerneglene strekker seg ned i esken og tar ut det siste som ligger der. Et innrammet fotografi av en slank kvinne med brune øyne midt i trettiårene. Hun står og holder en ettåring på hofta, og ei jente uten fortenner lener seg smilende mot henne.

Der er du. Der er Luna, Kasper og Mamma. Som ikke er her lenger,men som elsket dere og som ville ha deg, uansett hvor mye rart du fant på ,uansett hvor sint du kunne bli. Og her er du, og her er Kasper,og du kjenner at du er en som elsker lillebroren sin. Og du er en som elsker vennene sine, du elsker Gunnhild, og et sted langt inni deg er det også rom for å elske Luna,hvem du nå måtte vise deg å være. Og du vet at selv om pappa sover,og jobber,sover og jobber, så elsker han dere han også. Han sier det kanskje ikke. Han snakker veldig lite med dere, og aldri om mamma,eller om det som var. Men han elsker dere han også.

Luna svelger vekk klumpen i halsen,og lener kinnet sitt mot hodet til Kasper. Telefonen hennes vibrerer nesten lydløst,og hun plukker den opp
"Hei, Billie!"
"Hallo. Er du aleine? Og vil du ha besøk? "
" Nei." svarer Luna, og kjenner at hun smiler forsiktig for første gang på ei uke.
" Og ja."

2019-06-03 20:14 | 2 kommentarer | Lovleg - innsendte fanfic av andre, Mie-dikt