Det er strålende vær og mange fridager ligger klare. Det som skulle bli en fin påskeferie, er blitt helt annerledes enn planlagt. Luna sukker og legger fra seg gitaren. Klarer ikke konsentrere seg, er bare rastløs. Hun har ikke flere tårer igjen, men smerten kjennes like godt. Prøver å ikke tenke på Gunnhild.... ikke tenke på Gunnhild.... ikke tenke på Gunnhild. Må tenke på noe annet! Før har hun alltid klart å viske vanskelige ting ut med musikk. Men denne gangen er det så mye verre enn alt annet hun har vært borti - og det er faktisk mye!
Hun reiser seg og går bort til skrivebordet. Der ligger brevet. Hun åpner det - nok en gang og kikker tomt ut i lufta. Brevet har hun lest sikkert tjue ganger eller kanskje mer. Konvolutten er adressert til henne. Der det pleier å være frimerke er det ferdig påtrykket porto. Brevet er ser veldig "statlig" ut, sånne brev som man lar ligge noen dager før man tar mot til seg og åpner. Så leser man det, skjønner hvem det er fra men ikke hva de vil. Det er skrevet på byråkratisk språk. Man kan lese det en gang til, skjønne litt av innholdet, men ikke hva det forventes at man skal gjøre. Leser det igjen og igjen. Gang på gang. Får likevel bare med bruddstykker.
"Vil bare orientere......den dagen du fyller 18 opphøyrer... .. vil du ikkje lenger ha ..... i hovudregel vil nåværande tiltak vidareførast, såkalla etterverntiltak ......naudsynt hjelp og støtte ... overgangsfasen til sjølvstendige liv som vaksen.....grundig vurdering.... dersom du er einig.... innkalla til møte.....gjere om vedtaket innan eitt år...."
Luna føler seg splittet i hele situasjonen. Helt siden hun begynte på videregående har hun følt hun mestret livet. Følt på at hun klarer seg selv. Trenger ingen hjelp, det bare ordner seg - på den måten hun vil.
Men nå i perioden etter forholdet til Gunnhild skulle hun ønske hun kunne slippe alle de mørke tankene, og bare krype opp i armkroken til sin egen mamma, eller kanskje pappa, og bare være der. Hele påsken.
Men det er jo helt umulig, da må hun jo grave seg ned sammen med dem på kirkegården. Luna drar litt automatisk på smilebåndet av sin egen svarte sarkastiske humor.
For det var slik hun så dem for seg, foreldrene. Forståelsesfull og med mye omsorg. Uforpliktende kjærlighet. Ikke som i beredskapsheimen hun måtte bo i etter ulykken. Tragedien.... Hun hadde bare følt seg fremmed og bortplassert der. Alle prøvde nok det de kunne å ta vare på henne - forstå henne. Stakkers lille Luna som plutselig ble foreldreløs.. Men hun ville ikke bli syns synd på, ikke engang da, når hun bare var 5 år. Hun ville bare bli sett - som Luna - og bare Luna, ikke stakkars Luna. Etterhvert hadde hun fått en overbevisning om at alle som tok hånd om henne gjorde det bare fordi de syns synd på henne, eller fordi de ble betalt for å ha omsorg for henne. Kanskje det var hun som var skyld i at ting alltid ble trøblete, eller kanskje det var systemet som ikke fungerte for henne....kanskje det var begge deler. Hun hadde hvertfall ofte fått skylda for å skape dårlig klassemiljø på skolen, og problemet ble alltid løst ved at hun måtte flytte, bytte skole og fikk "ny familie". Hele 3 ganger hadde dette skjedd, og det føltes mer og mer vanskelig å knytte seg til sted og folk.
Men det var før. Nå har hun jo hvertfall Billie. Gode stødige Billie. Luna må innrømme at ting var blitt mer på stell etter at hun traff Billie. I starten var det et litt merkelig vennskap, men nå er de omtrent som søstre. Eneste hun kjenner seg litt i familie med. Og Luna er overbevist om at de har utviklet en telepatisk link seg imellom. Sånn som nå: Billie kommer til å ta kontakt med henne innen neste kvarteret, det kjenner hun på seg.
Billie-Billie-Bop - Luna rister sakte på hodet. Hadde det ikke vært for Billie, hadde hun helt sikkert ikke vært her nå. Luna bodde på Værlandet i ett og et halvt år. Det var resultatet fra nok et vedtak i systemet om at det var bra for henne å skifte miljø, og denne gangen til et mindre sted. Hun begynte på ny skole der, og møtte Billie. Billie var ikke som de andre. Hun hadde ikke spurt Luna om alt mulig eller gravd i fortida hennes slik de fleste gjorde. Og hun syntes ikke synd på henne. Hun bare var - der og da. Slik hun fortsatt er - her og nå. Det var Billie som fikk Luna til å elske musikk, og gjennom musikken fant Luna endelig en måte å uttrykke følelsene sine på. Og før Luna igjen måtte flytte, fra Værlandet til Nordfjordeid, hadde Billie bestemt at de to skulle gå videre med musikken, de skulle begynne sammen på musikklinja på Firda. Men da måtte de ha gode nok karakterer til å komme inn der. Det ble motivasjonen for Luna gjennom det siste året på ungdomsskolen. Og gleden var stor da både hun og Billie kom inn på Firda.
Hadde det ikke vært for Billie hadde hun heller ikke møtt Gunnhild. Luna sukker nok en gang. "Å, Gunnhild, hvordan klarte vi å rote det til? Eller hvordan klarte JEG å rote det til? " sier Luna oppgitt til seg selv.
Hvordan var alt blitt så komplisert? Luna hadde jo kontrollen. Hun trodde hvertfall det... Nå ser livet ut til å styres bare av tilfeldigheter. Hun må lære seg å takle tilfeldighetene. Tilfeldighetene som var årsaken til ulykken, tilfeldighetene som gjorde at hun traff Billie. Og Gunnhild. Tilfeldighetene som ville dukke opp etter påsken... Hm.... noe måtte vel kunne styres....litt... kanskje hun skulle be Gunnhild på en date... før sommeren hvertfall, selv om det høres 50-talls ut. Ikke sikkert de var så dumme på 50-tallet. Kan jo være noe lurt i det å bli kjent med tankene og hjertene til hverandre, før kroppene. Prøve en gang til å begynne fra den siden. Men ikke la praten bryte hverandre ned, sånn som den dagen med ferga. Heller gjøre noe aktivt i lag, og la tilfeldighetene styre snakkingen...litt sånn som hos Gunnhild. Gå på tur, kanskje?? Det kunne vel Gunnhild likt.. og Luna ville kanskje også begynne å like det hvis Gunnhild ble med...
Med ett gir telefonen lyd fra seg, og Luna rykker til. "Hei, skal vi treffes og spille litt i lag?". Det var fra Billie. Luna smiler litt og nikker for seg selv - det der er hvertfall ingen tilfeldighet.
2019-04-19 14:53 | 5 kommentarer | Lovleg - fanfic av Alie