sit og skrolle på Insta
fine bilete
blide fjes
festivalar
folk på ferie
utland 
innland

eg er heime
sommarjobb
går på tur 
til fjells
badar i fjorden
legg ikkje ut bilete på Insta
snakkar heller med deg,
på kvelden
du høyrer
på meg

og når du ler,
av noko artig eg fortel eg har gjort i dag
når du seier det var leit,
om ei litt kjip oppleving eg har hatt i dag
og når du er einig (eller kanskje oppriktig ueinig) i noko eg har funne ut at eg meine

- DU  -

berre EIN person

det er så mykje meire verd, enn tusen likes på eit Insta-bilete

2019-07-25 15:17 | 3 kommentarer | Lovleg - dikt, Lovleg - andre tekster/innlegg, Lovleg - fanfic av Alie

Kva farge har kjærleiken, Tina?
Er han raud?
Og kva farge har sjalusien?
Gul? Grøn?
Han er grå.
Og han ligg som ei skodde over gleda di.
Skodda letnar når David held deg inntil seg og seier
du er den finaste
den einaste
den første og siste
Då letnar alt.
Så kjem skodda sigande igjen.
Alt er grått. Sjølv om det er ferie.
David er i Oslo hjå slektningar.
Og han møter gamle vener.
Venninner kanskje? Utan at han har sagt det?
Han har lova å sende snap.
Du ventar.
I skodda.
Korleis kan David gjere dette mot deg?!
David er ein dritt!
Så kjem snapen.
Eit bilde av døra til onkelen, navneskiltet, eit hjarte.
Skodda letnar tvert og det blir lyst igjen.
Det kjennes ut som glede og kjærleik.
Gode David!
Din David.
Men både du og David veit at det ikkje er lenge
før du kjenner at skodda kjem
sigande igjen..

2019-07-21 21:48 | 3 kommentarer | Lovleg - dikt, Lovleg - andre tekster/innlegg

 "Føkk!"  Gunnhild slår til kaffemaskina, lettere irritert. Det er bare å få satt dette maskineriet på rensing nå så kan hun ta fri for helga. Men det er visst ikke lettere gjort enn sagt... Hittil har sommerjobben på Narvesenkiosken hjemme i Høyanger gått helt greit, men nå er det trøbbel med kaffemaskina - typisk , like før hun skal gå av jobb. Gunnhild tar tak med begge hendene og rister hardt i maskina, kanskje det blir lys ved det riktige programmet nå? 

"Trøbbel?"  hører hun plutselig en stemme si bak seg. Gunnhild kvepper til og snur seg . Hun ser rett i øynene på den hun minst forventer å se her.  "Luna!?  ... eh .... hei  .... ka gjer du her?" Gunnhild er overrasket, men vet ikke om hun er ubetinget glad for å treffe henne bare sånn plutselig. Ikke det, hun har jo inderlig håpet på å treffe Luna i sommer, men på en mer avtalt måte, være mer forberedt, liksom. 

For det hadde ikke blitt slik hun tenkte etter påsken og fram til skoleslutt. Joda, hun hadde jo prøvd å føkke opp , prøvd å gitt litt mer faen.  Luna derimot hadde hintet veldig om at de skulle finne ut av ting, henge mer sammen og bli ordentlige venner på en måte . Men Gunnhild ville ikke at det skulle gå ut over vennskapet med Sara igjen, og hun ville unngå  følelsen av å bli så bundet og styrt av  Luna, så hun hadde klart å holde litt tilbake. At Luna gav henne oppmerksomhet var jo i og for seg greit, hun følte seg til tider smigret, men var det egentlig helt ekte, eller prøvde hun liksom bare å vinne Gunnhild tilbake ? Et par ganger hadde det gått litt over streken, syns Gunnhild, og hun hadde sagt fra. "Ikkje klining, Luna, please" hadde hun sagt da Luna kom litt for langt over intimsonen. Etterhvert virket det som om Luna mistet litt av interessen. Hun hadde allerede reist heim da Gunnhild tok sommerferie, så de hadde ikke ønsket hverandre god sommer engang. 

Og nå bare dukker  Luna opp her helt uten forvarsel. Gunnhild klarer ikke å beskrive hva hun føler akkurat nå, hun tar automatisk hånden opp mot halsen og kjenner på pulsen, den kjennes  brått raskere. 

"Nei, eg tenkte berre å høre om eg kunne få ein kopp kaffe, " sier Luna litt ertende og spørrende til Gunnhild.  Luna møter bare et mistenksomt blikk fra Gunnhild. " Men , er du her åleine? Korleis har du kommt hit?" spør Gunnhild.  Luna ler og sier : "Moped". 
"Du har ikkje kjørt moped heilt hit ? " spør Gunnhild og rister på hodet. 
"Jo, kva gjer ein vel ikkje før å treffe deg"  svarer Luna med lett tonefall.
Gunnhild blir mer urolig, men sier bestemt:  "160 km på moped, nei det er ikkje sant!"
"Men det hadde vært kult då, ein halv dag på moped , med kaffestopp og liksom-røykepauser.... Fri som ørna!"  Luna snakker med en tilgjort drømmende stemme.
"Men , du kan ikkje berre dukke opp her, no, berre heilt plutseleg utan forvarsel? Skjøner du ikkje at eg vil veta på førehand om du skal kome på besøk",  sier Gunnhild . Hun høres litt irritert ut,  om hun er irritert på Luna eller på kaffemaskina er ikke godt å skjønne. Hun fortsetter:  "Eg har ein jobb å gjere her òg "  Hun kikker på kaffemaskina. "Men seriøst liksom, tok du buss hit?  – det tar jo omlag 5 timar.... og det går jo ingen buss tilbake i kveld, kva har du tenkt?"

"Gunnhild", seier Luna med bedende stemme  "Gjer deg ferdig her, eg venter på deg utanfor. Kan vi ikkje prate litt saman? Og heim kjem eg meg alltids. Går no hvertfall buss i morgon som det er laurdag. Kan jo høyre med foreldra dine om dei har eit rom til meg ?  Tru meg, du kjem IKKJE til å angre. Ikkje denne gangen! Vær så snill ... Og du: Ta med ein is til kvar av oss"  legger hun til og smiler innbydende før hun vender om og går ut. 

Utenfor kiosken er ikke Luna like selvsikker. Var nå dette så god ide? Gunnhild hadde ikke akkurat virket overlykkelig for å se henne.... Luna hadde hvertfall håpet på å få en god klem av henne i det minste . "Nei",  tenker hun med seg selv, "stay cool Luna!" . Sara sa det var en god ide, og er det noen som kjenner Gunnhild så er det Sara, Luna stoler på det. 

Det tar noen minutter før Gunnhild kommer ut fra kiosken. Og det blir visst ingen is på dem ser det ut til. Luna spør ikke etter isen, men tar istedet på seg et selvsikkert smil og sier : "Bli med så skal eg kjøre deg heim  - du får sitje bakpå mopeden sjølsagt."  De går bortover fra kiosken, og da de runder hjørnet  får Gunnhild seg en stor overraskelse. "Surprise !" ropes det . Og der står Ivar med van'en sin, sammen med Alex, Torstein og Peter. Gunnhild kaster seg om halsen på hver av dem. Hun er så glad for å treffe dem igjen, selv om det bare er noen få uker siden sist.  Luna står litt misunnelig på siden og ser på, hun skulle ønske hun også kunne være en del i denne ukompliserte gjensynsgleden. 

"Men, Sara er ikke med da? " spør Gunnhild, da det hele har roet seg litt ned.
Alex svarer bare: "Sara , nei ho har nokre ting ho skulle ordne med".  Han sier det på en sånn måte at Gunnhild ikke får seg til å spørre noe mer om det .  Ivar setter seg inn bak rattet og roper : "Hopp no inn, så kjøyre vi deg heim, Gunnhild!"
"Men , ikkje gløym pizzaen, då " sier plutselig Peter. "Å, det var bra du sa" sier Ivar og de svinger bortom gatekjøkkenet. Peter går inn og er straks tilbake med en stabel med pizza. 
"Kva skjer eigentlig?" spør Gunnhild da de er på tur videre. "Kidnapping"  sier Alex og ser bort på Luna.
Luna holder fingrene opp i lufta som om hun har en revolver og blåser av løpet. "Vi skal ha tidenes fest" sier Torstein og tar fram ei flaske øl. "Heime hjå deg, Gunnhild" Han flirer høgt . "Det blir heilt legendarisk" legger han til. Gunnhild ler godt av det hun tror er en Torstein-spøk.

Men det skal fort vise seg å bli sant, for når de kommer hjem til Gunnhild står foreldrene hennes klare til å reise bort. De har fått et innfall av at de skal til Bergen i helga, sier de og smiler. "De får kose dykk" sier mamma "... men ikkje for mykje" legg pappa til, før de gir Gunnhild en klem og drar av gårde. Gunnhild står måpende igjen . Plutselig kjenner hun et par armer sniker seg rundt henne bakfra  og en kjent parfymeduft når henne. "Sara!" utbryter hun og snur seg til en kjempeklem.  "Eg klara å overbevise dei om at dei burde ta seg ein helgetur til Bergen . Og at vi berre skal ha en fredeleg fest her. Med speidertema faktisk ." Sara smiler og fortsetter: " Vi skal overnatte i telt og væra utendørs meste av tida" "Du er heilt fantastisk, Sara, veit du det?" sier Gunnhild og klemmer Sara en gang til .
"Det var Luna som hadde ideen" hvisker Sara . Gunnhild ser bort på Luna som står og snakker med Ivar og Torstein. Hun får et stikk i hjertet. Tenk at Luna har planlagt dette sammen med Sara, for å overraske henne. Hun blir  varm langt inni hjertet. Men så må hun plutselig  le høyt , for der kommer Alex ut fra huset med et rutete kjøkkenhåndkle knytt rundt halsen, rett bak han er Peter med sin egen speiderskjorte, som er litt for liten,   og speiderskjerf  - og selvfølgelig med partybuksene på. "Alltid beredt!" roper de ut og gjør en slags speiderhilsen, og dermed har de erklært festen i gang på en måte.

Senere utpå kvelden er teltene kommet opp. Tonene og rytmene dundrer fortsatt ut fra musikkanlegget på eks-russebilen som Ivar kjøpte i vinter.  Det har til tider vært stor diskusjon hvilke låter de skal spille, men til slutt fikk Alex og Sara satt sammen en spilleliste som inneholder de fleste sine ønsker, og etter det har det bare vært god stemning. "Det er jo perfekt at det ikkje er naboar i kilometers omkrets her ! " sier Torstein 
"Eg sa jo at Gunnhild bur på eit fjell" svarer Luna, og ser rundt seg etter Gunnhild. 
Sara kommer bort til dem, og klenger seg sammen med Torstein. Hun sier halvhøyt til Luna, mens hun nikker mot huset "Gunnhild gjekk inn ein tur". Luna nikker som et slags stille takk, og går imot huset. 

Inne finner hun Gunnhild på kjøkkenet. "Skal berre ha eit glas med vatn", sier hun. 
Luna henter seg et glass og heller i litt vann. Hun ser seg rundt mens hun drikker. Hun husker godt hvor kleint det var sist hun var her, da de trodde de var alene og foreldrene til Gunnhild plutselig kom helt uanmeldt hjem. Hun fniser litt og sier "Litt anna stemning her nå, enn sist eg var her " Gunnhild ler litt hun også.  Luna beveger seg mot stua, hun tusler litt rundt og tar inn til seg alt det visuelle som minner henne om vinterferien sammen med Gunnhild her. 
"Oj, ukulela mi jo!" sier hun plutselig når hun får øye på den grønne ukulelen som ligger i ei hylle. "Eller den er jo di no då....". Hun ser på Gunnhild og spør om hun har øvd. 

"Nja, litt kanskje" sier Gunnhild.
"Få høyre då", sier Luna og setter seg forventningsfullt ned på sofaen.  

Jovisst, Gunnhild har da øvd. Eller hvertfall hatt framme ukulela nesten hver kveld. Tatt på den, gnidd nesa mot den og dratt inn lukten av det hun mente hang igjen fra Luna... jo, hun hadde øvd inn noen akkorder også, og nå var tiden plutselig inne, dette fikk briste eller bære..

Hun tar ukulelen fra hylla og sier : " Det er ikkje akkurat årets sommerhit, då " Hun setter seg ned på sofaen og ser litt bort på Luna. " Og det er eigentleg berre eit refreng. Den er frå Spotify-lista til pappa som han høyrer på i bilen. Veit ikkje om eg hugser teksten heilt ordentleg heller", sier hun litt unnskyldende.

Gunnhild tar et godt tak på ukulelen, sitter noen sekunder og memorerer litt , hun må konsentrere seg, tør ikke se på Luna i det hele tatt, er så redd for at pulsen skal galoppere i vei. Foreløpig har hun kontroll på den, så hun slår an første grep og begynner :

"I can try to resist, 
Try to hide from your kiss
But you"   
....det blir en liten kunstpause, hun må skifte akkord og få fingrene på de riktige strengene, tør fortsatt ikke se på Luna....så fortsetter hun ...

" But you know, 
But you know that I can't fight the moonlight

Deep in the dark
I'll surrender my heart
But you know
But you know that I can't fight the moonlight
No, I can't fight it
It's gonna get to my heart.."

Luna sitter bare og ser på Gunnhild, med munnen halvt åpen. 
"Ke syns du?"  spør Gunnhild forsiktig og tør endelig møte blikket hennes.
Det blir stille noen sekunder.
"Ka eg syns ?" Luna bryter stillheten. Hun har aldri før hørt en så nølende, vaklende og ustemt sang, og likevel er det helt nydelig. Det kjennes som det er en kraftledning som strømmer direkte fra hjertet til hjertet, mellom dem. 
"Du lura på ka eg syns?" Hun gjentar spørsmålet og lener seg mot Gunnhild. Gunnhild nikker og ser litt brydd ut. "Dette er ka eg syns....", sier Luna til slutt med dirrende stemme. Hun stryker Gunnhild over håret, nedover kinnet, trekker henne inntil seg og kysser henne. All lengsel og ømhet som hun har bært på så lenge, legger hun i dette kysset. Og hun kjenner til sin store glede at Gunnhild også gjør det. De stopper litt opp og ser på hverandre, som om de ikke helt har sett hverandre på ordentlig før. 
" Terningkast seks...? " spør Luna lurt og sender Gunnhild et forførende blikk. Gunnhild bare nikker, smilende.  Ukulelen glir sakte ut av hendene hennes og faller på gulvet. Ingen av dem enser det..  de enser heller ikke Sara, som står ute i gangen og ser smilende på dem  - nesten som en spøkelsesaktig engel . Hun holder fingrene opp i hjerteformasjon før hun lister seg stille ut til de andre..."

2019-07-12 17:04 | 3 kommentarer | Lovleg - fanfic av Alie

Hvor er Alex,og vil han dukke opp snart
på festen for ham nå når allting står klart?
Men vil han bli glad?
Bestemt på å dra
Så var denne fest-fella spesielt smart?

Og føles det ikke litt ekkelt og rart
å avvise Luna når det er så klart
at dere må snakke,
ikke krangle og hakke,
men finne tilbake til fint og til sart ?

2019-07-04 22:09 | 0 kommentarer | Lovleg - dikt, Mie-dikt

Biblioteket kan brukes på mer enn et plan
Ikke bare til utlån av samtidsroman
To jenter og Peter
De grubler og leter
De tre er nå blitt et beredskapsorgan

For Sveits var visst mer enn en ferieplan
Skal Alex forlate sin hybelhus-klan?
Så uten ølbonger,
men med gjenbruksballonger
Blir "samling" en felle for vår Don Juan

2019-07-04 22:08 | 0 kommentarer | Lovleg - dikt, Mie-dikt

Helt avslappa,var Gunnhilds mål.Vel sånn ble det ikke
Stirrer rett på Luna som kun viker vekk med blikket

Det som skjedde onsdag kveld
Huskes nok "Til Dovre fell"
Men dette møtet ble så kleint at det er best å stikke 🏃

Estoff-egg med post it-clues som var for spesifikke 
Peters håndball er punktert og spesifikke rimer heller ikke på gitar 🎸
Melding må du skrive selv
Hvis du skal få ting på stell👩‍❤️‍💋‍👩
Maser du om flere råd vil snart de andre klikke

2019-07-04 22:06 | 0 kommentarer | Lovleg - dikt, Mie-dikt

Denne fanfic'en er bare helt RÅ!

Endelig fant jeg den igjen, har lest den tidligere, tror den ble skrevet helt i starten eller like før Lovleg sesong 2 begynte. Og det er mye på grunn av denne at jeg har blitt motivert til å skrive selv . Takk hjertetssunnegalskap!

Jeg legger bare ut lenken her, for den inneholder eget kommentarfelt som går direkte  til forfatteren (hjertetssunnegalskap) :

https://archiveofourown.org/works/17609021?view_adult=true

2019-07-01 21:03 | 0 kommentarer | Lovleg - innsendte fanfic av andre

Luna stirar på dei gule, blå og grøne ballongane som forsvinn rundt hjørnet, og Gunnhild, som er gøymd innunder dei alle saman.

Synet går som ein elektrisk støyt gjennom Luna.

Kvifor er ho så opprørt? Ho visste jo at dette skulle skje, før eller seinare. Dei bor i det samme huset, sjølvsagt ville dei sjå kvarandre. Luna kan ikkje heilt presse vekk stikket i magen som minner henne på at Gunnhild hadde sett ut til å klare seg heilt fint, utan henne. Ho hadde ledd litt, til og med, medan det statiske håret hennar sto som ein kaotisk glorie rundt hovudet.

“Eg trudde du sa at ho likte meg veldig godt,” mumlar Luna.

“Men ho gjer jo det,” smiler Billie.

“Ho verker jo ikkje knust over at vi er over, akkurat.”

“Herregud, Luna. Det var du som slo opp. Er du ikkje nøgd no?”

Luna blunkar sakte. Ho veit at Billie spør for å gi henne eit lite stikk. Billie veit godt kor lite nøgd Luna er akkurat no.

Gunnhild hadde vore varm og skinnande som sola, og utan ho er livet er grått og trist, men slik får det berre vere.

“Kvifor slo du opp, igjen? Fordi Gunnhild sovna i senga di?”

Luna stønnar. “Kjeften. Eg bad om tid til å tenkje. Den gongen ho bad om tid, dukka eg ikkje berre opp på den måten? Kvifor kunne ho ikkje respektere det?”

“Var det ikkje berre ei misforståing? Noko med blomster?”

“Eg veit ikkje. Det var ein bukett i senga, som ho hadde funne, men den var ikkje frå meg. Og nei, eg veit ikkje kven den var frå. Eller til. Eg bryr meg ikkje.”

Billie ser på henne med denne roa i blikket som driv Luna frå vettet nokre gonger. “Kva var det som skjedde på den ferja, eigentleg?”

Luna trekkjer på skuldrene. Ho veit ikkje. Det vart berre for mykje, for intenst. Og ho fekk aldri sagt riktig kva ho meinte. At ho likte Gunnhild akkurat som ho var. At ho var lei seg for at ho aldri våga å seia til Gunnhild at ho ikkje skulle lese opp diktet med bandet. Men at det skremde livet av henne då Gunnhild berre stakk av. Forsvann.

“Det speler inga rolle,” mumlar Luna. Gunnhild er berre så mykje, nokre gonger. Ho er som eit fargerikt fyrverkeri med alle dei smarte ideane og dikta og fjella og ferja og dei kvelande varme foreldra og ballongane og… optimismen. Alltid denne optimismen.

Det var alt dette som gjorde at Luna falle så pladask, så klart. Det var alt dette som gjorde at Luna vart rive med og impulsiv og… Herregud, så forelska.

Luna burde ha visst at det ikkje var ein god idé å stupe inn i eit forhold med Gunnhild. Luna er jo ikkje så god på dette her. Ho visste det, ho veit det, men ho klarte ikkje å halde seg unna.

Luna veit godt at ho kan vera mykje, òg, på sin måte. Nokre gonger svenger kjenslene hennar og ho seier dumme ting som ho eigentleg ikkje meiner. Eller ho seier det kanskje sterkare enn ho meiner. Det er berre det at Gunnhild kjem så nær. Med varmen i blikket som blir for mykje. Og med spørsmåla, som om Luna aldri speglar seg i andre.

Alt vart for nære, for tett. Skremmande tett. Luna hadde visst at Gunnhild ein dag kom til å sjå henne på riktig, og sjå rett gjennom henne, og då… Luna orkar ikkje eingong å tenkje tanken ut. Betre å trekkje seg tilbake og stikka der det gjorde vondast, sånn at ho slepp å sjå kulda sive inn i auga til Gunnhild.

Dette er best, trass alt. Luna klarar seg. Ho har alltid klart seg åleine før. Ho er sjølvstendig og sterk og lever livet sitt som ho vil.

Men ballongane. Kva var det? Gunnhild hadde sett så livleg ut. Energisk. Det var tydeleg at ho hadde ein misjon. Noko å utrette.

“Ein avskjedsfest, liksom,” seier Luna og sukkar. “Alex kjem til å hata det.”

“Ja,” nikkar Billie. “Han gjer nok, det. Men der er jo ein fin idé, då.”

Ja, det er jo det. Gunnhild er eit oppkomme av slike gode idear. Ikkje at det vil hjelpe. Alex reiser. Alt er slutt. Det er ingen veg tilbake.

“Eg hatar at han berre stikk av sånn.”

“Ja, eg veit det.”

Luna lukkar auga ein augneblink. Noko klemmer til i magen, som sult, eller frykt.

Alle berre forsvinn ut av livet hennar. Gunnhild, Alex, og…

Ikkje tenk på det.

“Eg må spørje deg om ein ting,” seier Billie med eitt. “Har du tenkt på at Gunnhild kanskje kan vere ein sånn som blir, sjølv om ho innser du er ein heilt vanleg loser som oss alle andre? Ho er jo ikkje akkurat den dømmande typen, er ho vel?”

Luna opner auga og stirrar på Billie. “Ikkje dømmande? Ho sa at vi tenkte vi var kulare enn henne, og at vi lo av henne.”

“Ja, men det var jo berre fordi ho var usikker. Herregud, Luna, eg er framleis her og eg er den mest judgemental bitch du veit om. Kva får deg til å tru at Gunnhild er verre enn meg?”

Luna må le. Billie har jo eit poeng. Og likevel… Luna hadde føkka opp skikkeleg. Sagt at det berre var eit innfall. Gunnhild kunne vel aldri tilgi noko slikt?

“Det er for seint no, uansett.”

“Å, ja? Gjer som du vil, Luna. Eg veit kor viktig det er for deg å gjera som du vil.” Billie ser på henne og smiler, og herregud så irriterande det er når ho tar på seg den allvetande mina. “Men ikkje ver så sikker på at alt er for seint. Herregud, med det fyrverkeriet Gunnhild kan eg nestan tru at til og med Alex blir verande. Alt kan skje.”

Luna seier ingenting, men ho klamrar seg til orda og kjenner ein spire av noko som liknar mistenkeleg på håp.

2019-07-01 14:25 | 2 kommentarer | Lovleg - innsendte fanfic av andre