Gunnhild og Luna kliner på fest, men heng ikkje edru.

Gunnhild er så fin! Luna tenker på henne heile tida. Veit nesten ikkje kvar ho skal gjere av seg. Klarar ikkje å fokusere på noko anna. Ho har vore med jenter tidlegare; det er ikkje nytt for henne. Men det endar jo alltid med.... ingenting. Dei kliner med henne i fylla, vil vere skeive for ein kveld. Og så - ingenting. Ho får vel flykte til musikkrommet igjen; det er det einaste som hjelper når rastløysa tek henne. Det er slik det pleier å vere. Musikken gir henne ein pustepause.

Det er skikkeleg kaldt når ho går mot skulen og ho hutrar i den blå kåpa si. Hendene er kalde og litt såre. Skulle hatt vottar.

Gunnhild er fin, men ikkje så enkel å forstå. «Argon fins i lufta du pustar i kvar dag». Kva skal ein svare på slikt? Luna blir stressa. Det er ho sjølv som pleier å vere den djupe og kryptiske. Den utilgjengelege. Forskjellen er at Luna gjer det for å halde andre unna og beskytte seg sjølv. Gunnhild prøver så altfor hardt å nå fram til folk rundt seg. Resultatet blir uansett avstand. Kvifor skal det vere så vanskeleg?

Luna smiler litt for seg sjølv. Gunnhild er ein av få personar ho kjenner som gir meir meining når ho er full enn når ho er edru. Med alkohol innabords senker ho skuldrene, og flaumen av ord stansar opp. Og så let ho Luna kysse henne. Varmt og mjukt. Eller hardt. Men så får Gunnhild det blikket. Det som inviterer Luna til å kome rett inn i sjela hennar og bli verande der. Det er det blikket som er anleis enn alt anna Luna har opplevd før. Og det er då ho flyktar.

2020-03-09 07:15 | Lovleg - andre tekster/innlegg, Vinkel-tekster