Nøtteskapet

Lovleg - Fanfics - Dikt - Andre tekster

SommerStory

 

 "Føkk!"  Gunnhild slår til kaffemaskina, lettere irritert. Det er bare å få satt dette maskineriet på rensing nå så kan hun ta fri for helga. Men det er visst ikke lettere gjort enn sagt... Hittil har sommerjobben på Narvesenkiosken hjemme i Høyanger gått helt greit, men nå er det trøbbel med kaffemaskina - typisk , like før hun skal gå av jobb. Gunnhild tar tak med begge hendene og rister hardt i maskina, kanskje det blir lys ved det riktige programmet nå? 

"Trøbbel?"  hører hun plutselig en stemme si bak seg. Gunnhild kvepper til og snur seg . Hun ser rett i øynene på den hun minst forventer å se her.  "Luna!?  ... eh .... hei  .... ka gjer du her?" Gunnhild er overrasket, men vet ikke om hun er ubetinget glad for å treffe henne bare sånn plutselig. Ikke det, hun har jo inderlig håpet på å treffe Luna i sommer, men på en mer avtalt måte, være mer forberedt, liksom. 

For det hadde ikke blitt slik hun tenkte etter påsken og fram til skoleslutt. Joda, hun hadde jo prøvd å føkke opp , prøvd å gitt litt mer faen.  Luna derimot hadde hintet veldig om at de skulle finne ut av ting, henge mer sammen og bli ordentlige venner på en måte . Men Gunnhild ville ikke at det skulle gå ut over vennskapet med Sara igjen, og hun ville unngå  følelsen av å bli så bundet og styrt av  Luna, så hun hadde klart å holde litt tilbake. At Luna gav henne oppmerksomhet var jo i og for seg greit, hun følte seg til tider smigret, men var det egentlig helt ekte, eller prøvde hun liksom bare å vinne Gunnhild tilbake ? Et par ganger hadde det gått litt over streken, syns Gunnhild, og hun hadde sagt fra. "Ikkje klining, Luna, please" hadde hun sagt da Luna kom litt for langt over intimsonen. Etterhvert virket det som om Luna mistet litt av interessen. Hun hadde allerede reist heim da Gunnhild tok sommerferie, så de hadde ikke ønsket hverandre god sommer engang. 

Og nå bare dukker  Luna opp her helt uten forvarsel. Gunnhild klarer ikke å beskrive hva hun føler akkurat nå, hun tar automatisk hånden opp mot halsen og kjenner på pulsen, den kjennes  brått raskere. 

"Nei, eg tenkte berre å høre om eg kunne få ein kopp kaffe, " sier Luna litt ertende og spørrende til Gunnhild.  Luna møter bare et mistenksomt blikk fra Gunnhild. " Men , er du her åleine? Korleis har du kommt hit?" spør Gunnhild.  Luna ler og sier : "Moped". 
"Du har ikkje kjørt moped heilt hit ? " spør Gunnhild og rister på hodet. 
"Jo, kva gjer ein vel ikkje før å treffe deg"  svarer Luna med lett tonefall.
Gunnhild blir mer urolig, men sier bestemt:  "160 km på moped, nei det er ikkje sant!"
"Men det hadde vært kult då, ein halv dag på moped , med kaffestopp og liksom-røykepauser.... Fri som ørna!"  Luna snakker med en tilgjort drømmende stemme.
"Men , du kan ikkje berre dukke opp her, no, berre heilt plutseleg utan forvarsel? Skjøner du ikkje at eg vil veta på førehand om du skal kome på besøk",  sier Gunnhild . Hun høres litt irritert ut,  om hun er irritert på Luna eller på kaffemaskina er ikke godt å skjønne. Hun fortsetter:  "Eg har ein jobb å gjere her òg "  Hun kikker på kaffemaskina. "Men seriøst liksom, tok du buss hit?  – det tar jo omlag 5 timar.... og det går jo ingen buss tilbake i kveld, kva har du tenkt?"

"Gunnhild", seier Luna med bedende stemme  "Gjer deg ferdig her, eg venter på deg utanfor. Kan vi ikkje prate litt saman? Og heim kjem eg meg alltids. Går no hvertfall buss i morgon som det er laurdag. Kan jo høyre med foreldra dine om dei har eit rom til meg ?  Tru meg, du kjem IKKJE til å angre. Ikkje denne gangen! Vær så snill ... Og du: Ta med ein is til kvar av oss"  legger hun til og smiler innbydende før hun vender om og går ut. 

Utenfor kiosken er ikke Luna like selvsikker. Var nå dette så god ide? Gunnhild hadde ikke akkurat virket overlykkelig for å se henne.... Luna hadde hvertfall håpet på å få en god klem av henne i det minste . "Nei",  tenker hun med seg selv, "stay cool Luna!" . Sara sa det var en god ide, og er det noen som kjenner Gunnhild så er det Sara, Luna stoler på det. 

Det tar noen minutter før Gunnhild kommer ut fra kiosken. Og det blir visst ingen is på dem ser det ut til. Luna spør ikke etter isen, men tar istedet på seg et selvsikkert smil og sier : "Bli med så skal eg kjøre deg heim  - du får sitje bakpå mopeden sjølsagt."  De går bortover fra kiosken, og da de runder hjørnet  får Gunnhild seg en stor overraskelse. "Surprise !" ropes det . Og der står Ivar med van'en sin, sammen med Alex, Torstein og Peter. Gunnhild kaster seg om halsen på hver av dem. Hun er så glad for å treffe dem igjen, selv om det bare er noen få uker siden sist.  Luna står litt misunnelig på siden og ser på, hun skulle ønske hun også kunne være en del i denne ukompliserte gjensynsgleden. 

"Men, Sara er ikke med da? " spør Gunnhild, da det hele har roet seg litt ned.
Alex svarer bare: "Sara , nei ho har nokre ting ho skulle ordne med".  Han sier det på en sånn måte at Gunnhild ikke får seg til å spørre noe mer om det .  Ivar setter seg inn bak rattet og roper : "Hopp no inn, så kjøyre vi deg heim, Gunnhild!"
"Men , ikkje gløym pizzaen, då " sier plutselig Peter. "Å, det var bra du sa" sier Ivar og de svinger bortom gatekjøkkenet. Peter går inn og er straks tilbake med en stabel med pizza. 
"Kva skjer eigentlig?" spør Gunnhild da de er på tur videre. "Kidnapping"  sier Alex og ser bort på Luna.
Luna holder fingrene opp i lufta som om hun har en revolver og blåser av løpet. "Vi skal ha tidenes fest" sier Torstein og tar fram ei flaske øl. "Heime hjå deg, Gunnhild" Han flirer høgt . "Det blir heilt legendarisk" legger han til. Gunnhild ler godt av det hun tror er en Torstein-spøk.

Men det skal fort vise seg å bli sant, for når de kommer hjem til Gunnhild står foreldrene hennes klare til å reise bort. De har fått et innfall av at de skal til Bergen i helga, sier de og smiler. "De får kose dykk" sier mamma "... men ikkje for mykje" legg pappa til, før de gir Gunnhild en klem og drar av gårde. Gunnhild står måpende igjen . Plutselig kjenner hun et par armer sniker seg rundt henne bakfra  og en kjent parfymeduft når henne. "Sara!" utbryter hun og snur seg til en kjempeklem.  "Eg klara å overbevise dei om at dei burde ta seg ein helgetur til Bergen . Og at vi berre skal ha en fredeleg fest her. Med speidertema faktisk ." Sara smiler og fortsetter: " Vi skal overnatte i telt og væra utendørs meste av tida" "Du er heilt fantastisk, Sara, veit du det?" sier Gunnhild og klemmer Sara en gang til .
"Det var Luna som hadde ideen" hvisker Sara . Gunnhild ser bort på Luna som står og snakker med Ivar og Torstein. Hun får et stikk i hjertet. Tenk at Luna har planlagt dette sammen med Sara, for å overraske henne. Hun blir  varm langt inni hjertet. Men så må hun plutselig  le høyt , for der kommer Alex ut fra huset med et rutete kjøkkenhåndkle knytt rundt halsen, rett bak han er Peter med sin egen speiderskjorte, som er litt for liten,   og speiderskjerf  - og selvfølgelig med partybuksene på. "Alltid beredt!" roper de ut og gjør en slags speiderhilsen, og dermed har de erklært festen i gang på en måte.

Senere utpå kvelden er teltene kommet opp. Tonene og rytmene dundrer fortsatt ut fra musikkanlegget på eks-russebilen som Ivar kjøpte i vinter.  Det har til tider vært stor diskusjon hvilke låter de skal spille, men til slutt fikk Alex og Sara satt sammen en spilleliste som inneholder de fleste sine ønsker, og etter det har det bare vært god stemning. "Det er jo perfekt at det ikkje er naboar i kilometers omkrets her ! " sier Torstein 
"Eg sa jo at Gunnhild bur på eit fjell" svarer Luna, og ser rundt seg etter Gunnhild. 
Sara kommer bort til dem, og klenger seg sammen med Torstein. Hun sier halvhøyt til Luna, mens hun nikker mot huset "Gunnhild gjekk inn ein tur". Luna nikker som et slags stille takk, og går imot huset. 

Inne finner hun Gunnhild på kjøkkenet. "Skal berre ha eit glas med vatn", sier hun. 
Luna henter seg et glass og heller i litt vann. Hun ser seg rundt mens hun drikker. Hun husker godt hvor kleint det var sist hun var her, da de trodde de var alene og foreldrene til Gunnhild plutselig kom helt uanmeldt hjem. Hun fniser litt og sier "Litt anna stemning her nå, enn sist eg var her " Gunnhild ler litt hun også.  Luna beveger seg mot stua, hun tusler litt rundt og tar inn til seg alt det visuelle som minner henne om vinterferien sammen med Gunnhild her. 
"Oj, ukulela mi jo!" sier hun plutselig når hun får øye på den grønne ukulelen som ligger i ei hylle. "Eller den er jo di no då....". Hun ser på Gunnhild og spør om hun har øvd. 

"Nja, litt kanskje" sier Gunnhild.
"Få høyre då", sier Luna og setter seg forventningsfullt ned på sofaen.  

Jovisst, Gunnhild har da øvd. Eller hvertfall hatt framme ukulela nesten hver kveld. Tatt på den, gnidd nesa mot den og dratt inn lukten av det hun mente hang igjen fra Luna... jo, hun hadde øvd inn noen akkorder også, og nå var tiden plutselig inne, dette fikk briste eller bære..

Hun tar ukulelen fra hylla og sier : " Det er ikkje akkurat årets sommerhit, då " Hun setter seg ned på sofaen og ser litt bort på Luna. " Og det er eigentleg berre eit refreng. Den er frå Spotify-lista til pappa som han høyrer på i bilen. Veit ikkje om eg hugser teksten heilt ordentleg heller", sier hun litt unnskyldende.

Gunnhild tar et godt tak på ukulelen, sitter noen sekunder og memorerer litt , hun må konsentrere seg, tør ikke se på Luna i det hele tatt, er så redd for at pulsen skal galoppere i vei. Foreløpig har hun kontroll på den, så hun slår an første grep og begynner :

"I can try to resist, 
Try to hide from your kiss
But you"   
....det blir en liten kunstpause, hun må skifte akkord og få fingrene på de riktige strengene, tør fortsatt ikke se på Luna....så fortsetter hun ...

" But you know, 
But you know that I can't fight the moonlight

Deep in the dark
I'll surrender my heart
But you know
But you know that I can't fight the moonlight
No, I can't fight it
It's gonna get to my heart.."

Luna sitter bare og ser på Gunnhild, med munnen halvt åpen. 
"Ke syns du?"  spør Gunnhild forsiktig og tør endelig møte blikket hennes.
Det blir stille noen sekunder.
"Ka eg syns ?" Luna bryter stillheten. Hun har aldri før hørt en så nølende, vaklende og ustemt sang, og likevel er det helt nydelig. Det kjennes som det er en kraftledning som strømmer direkte fra hjertet til hjertet, mellom dem. 
"Du lura på ka eg syns?" Hun gjentar spørsmålet og lener seg mot Gunnhild. Gunnhild nikker og ser litt brydd ut. "Dette er ka eg syns....", sier Luna til slutt med dirrende stemme. Hun stryker Gunnhild over håret, nedover kinnet, trekker henne inntil seg og kysser henne. All lengsel og ømhet som hun har bært på så lenge, legger hun i dette kysset. Og hun kjenner til sin store glede at Gunnhild også gjør det. De stopper litt opp og ser på hverandre, som om de ikke helt har sett hverandre på ordentlig før. 
" Terningkast seks...? " spør Luna lurt og sender Gunnhild et forførende blikk. Gunnhild bare nikker, smilende.  Ukulelen glir sakte ut av hendene hennes og faller på gulvet. Ingen av dem enser det..  de enser heller ikke Sara, som står ute i gangen og ser smilende på dem  - nesten som en spøkelsesaktig engel . Hun holder fingrene opp i hjerteformasjon før hun lister seg stille ut til de andre...
"


3 kommentarer

Namn: Legendariske Torstein :-)
Tidpunkt: 2019-07-13 13:04
Så bra å "vite" at gjengen har tatt et felles ansvar for å redde Lunhild!
Håper foreldra til Gunnhild gjemte bort støvsugeren før de dro , ha-ha.
Likte godt at Sara og Luna har samarbeid om dette , satser på at Luna og Gunnhild og Sara finner balansen seg i mellom nå

Namn: Helene
Tidpunkt: 2019-07-14 01:02
So kjekt med ei ny historie😊

Namn: Takk!
Tidpunkt: 2019-08-13 21:24
Ukulele er for meg aldri det samme igjen.

 
 
:) ;) :D :( :O :P :| :S