(Denne henger litt sammen med forrige (scroll ned) ned, hvis noen vet hvem som er forfatter av denne, så skriv det gjerne i kommentarfeltet så får vi creds til rette vedkommende :-))

Noen ganger får han små glimt av den Luna som hun engang var. Som hun fortsatt egentlig er bak all tvil og forakt. Øyeblikkene oppstår fort og uventet og er kanskje de aller viktigste å ta vare på for å takle alle vonde ting som måtte komme. 

Som den rungende latteren som kommer fra langt ned i magen, som ikke engang verdens beste skuespiller klarer å forfalske. Når de spiller kort i stua og Luna med verdens dårligste pokerfjes prøver å overbevise han om at hun ikke kommer til å smadre tommelen i bordet med en gang hun får den siste kløveren hun trenger. Når de lager fort i kjellerstua og har putekrig. Luna mener selvfølgelig at dette er «Så sjukt patetisk» men hun smiler mens hun sier det og ler høyt mens hun slår i stykker broren sin som bare storesøstre kan. Det er rart hvordan man kan være så slemme mot hverandre, men likevel brette opp armene og forsvare hverandre når folk er slemme mot den andre. Det har alltid vært han og Luna mot verden. Men brått var det som om noen skrudde på en slags bryter som gjorde at Luna trakk seg tilbake. Hun ble innesluttet og stille og han lå ofte oppe om kvelden før han skulle legge seg bare for å passe på at hun ikke gråt. Det var de kveldene han virkelig måtte trosse alt faren hadde sagt om å gi henne tid, at ting bare ble verre hvis man maste på henne. Han kunne ikke høre på henne der hun lå alene i mørket og var redd. Noen ganger satt de bare oppe og pratet, noen ganger så de film. Men som alle dårlige perioder gikk ting over. Luna flytta til Sandane og begynte på VGS. De snakket ikke så mye mer om det.

Nå sto han og så på søsteren sin som satt på gulvet og sorterte bilder og gjenstander i to hauger. Gode og dårlige minner kanskje? Kastes og beholdes? Det var alltid så rart å se henne på det gamle rommet. Alt var liksom helt likt, plakatene på veggene, klassebilder fra barneskolen, fotball-pokalen fra Nordfjord cupen som egentlig var hans men som hun hadde stjålet engang i tiden slik at folk trodde at hun også var best i noe. Nå satt hun på gulvet med hendene foran ansiktet. Hver gang hun kom hjem fra Sandane var hun alltid en erfaring rikere. Litt mer voksen. Hun hadde begynt å feste og spille i band og endret klesstilen helt. Møtt forskjellige mennesker, noen med dårlig innflytelse og noen bra. Han husker spesielt Ivar som han møtte etter at Luna hadde hatt konsert på skolen hennes, han var konferansier og gjorde et iherdig forsøk på å prøve å løse opp stemninga til null reaksjon fra publikum. Men han virket morsom, og Kasper skrøt av både vitsene hans og Frank Zappa t-skjorten. Han fikk en fist-bump av denne jordnære karen med rød manbun.

Tilbake på rommet vurderte han å spørre hvordan det gikk men visste at han mest sannsynlig ikke kom til å få noe svar. Han så det på øynene hennes da hun kom hjem for noen dager siden, han så alltid på øynene hennes da det er det eneste kroppsspråket man ikke klarte å fake. Hun smilte ikke med øynene.
Hun hadde jo hatt det så bra i det siste. Fortalt om en jente hun hadde møtt, som skinte som sola selv og som likte drager og Game of Thrones like mye som han. Hun hørtes kul ut. Hun hørtes hvertfall ikke ut som noen av de andre Luna hadde pratet om. Så nå satt hun her, en erfaring rikere. Denne var av den vonde sorten og han skjønte at lite av det han kom til å si nå kunne muntre henne opp. Han setter seg ned ved siden av og legger armene rundt henne.
"Jeg er her når du vil prate".

2019-06-03 20:17 | Lovleg - innsendte fanfic av andre