Peter tørket det brune, rufsete håret sitt etter en dusj og gikk mot garderobeskapet. Dagens treningsøkt var unnagjort, det kjentes bra. Han lå godt an i forhold til programmet han hadde satt opp for seg selv, både når det gjaldt styrke og kondisjon.
Etter et kort glimt av sitt eget speilbilde så han bort. Det var en gammel vane. Han så i speilet igjen. Han var jo en helt flott kar. En vanlig gutt, ikke noe feil med han. Men det var ikke alltid han hadde klart å tenke slik. For noen år siden var treningsøkta et nødvendig mareritt og tankemønsteret hans mørkt og kronglete. Når begynte det? Han var ikke sikker, visste den dag i dag ikke hvor det kom fra. Men det hadde endret seg, ved god hjelp og målrettet arbeid. Nå var han frisk. Men han var oppmerksom på at han måtte trene hele tiden; ikke kroppen først og fremst, men tankene. Tenke bra om seg selv, ikke stille for høye krav, hvile i Guds kjærlighet.
Han kledde på seg. Nå skulle det bli godt med mat. Heldigvis hadde han fått tilbake gleden ved å spise. Kostholdet var gjennomtenkt og sunt, sjelden nudler for å si det sånn. Men han spiste nok, koste seg med maten og skeiet ut innimellom uten å bli deprimert etterpå. Visste folk som ikke hadde spiseforstyrrelse hvilket fengsel denne sykdommen var? Når det mest naturlige i verden, nemlig å spise, blir en kilde til angst og skam?
Først hadde han følt seg alene om å ha det slik. Men etter at han kom med i ungdomsgruppa på BUP, og møtte andre med samme problem, løsnet det. Peter pakket bagen og gikk mot utgangen. Det var nok kaldt ute, han tok på seg lua og dro jakken godt opp mot halsen.
Det var i ungdomsgruppa han hadde møtt Billie første gang. Hun var så sint i starten. Når det var hennes tur i gruppa til å fortelle om spiseforstyrrelsen, raste hun mot foreldre, lærere, systemet, alt. Peter ble nesten redd. Selv var han stille og forsiktig, prøvde å være usynlig. Etterhvert hadde de lært noe av hverandre. Billie ble roligere. Hun sluttet å bry seg med hva andre tenkte om henne, sa hun, de fleste andre har nok med seg selv, så hvorfor bekymre seg? Selv var han blitt sintere, på en god måte. Han lærte seg at det greit å stå opp for seg selv, si fra, ta igjen hvis nødvendig.
De begynte å gå på kafe sammen etter gruppa. Det var litt terapi i det også. Og han oppdaget at Billie ikke bare var ærlig og direkte, men også myk og varm. Det var hun som oppmuntret han til å legge ut bilder av seg selv på insta. «Du er jo så fin! Vær stolt av deg selv og tål at mennesker ser deg!» De lo mye sammen. Peter forelsket seg i henne. Det var ikke noe han kunne hjelpe for.
I starten tenkte han at han forvekslet den gjensidige forståelsen og støtten med kjærlighet. Men det gikk ikke over. Selv etter at terapien var avsluttet, og kjæresten hennes begynte å spille på håndballaget hans, fortsatte følelsene å vokse. Han tok seg i å late som at det var han selv som var grunnen til at Billie satt på tribunen når de spilte kamp. Han hadde en følelse.. men det var vel bare innbilling.
De snakket ikke så mye sammen lenger, men vekslet noen ord hvis de møttes i gangen; hun på veg til Luna. Sist han traff henne, hadde hun gitt han en klem og sagt «Så flott å se at du ble sint!» Peter hadde bannet på banen etter en helt utrolig teit vurdering av dommeren. Ikke så mye å være stolt av, men han var glad at Bille hadde sett han og likte det hun så.
Billie var så utrolig fin. Hun rakk han bare til brystkassen, men han følte det som hun omfavnet hele han med sitt vesen. Han likte seg selv sammen med henne. Og det virket som hun likte han også. Men bare som en venn, sannsynligvis. Peter hadde ikke erfaring med jenter, han hadde hatt så mye annet å tenke på ungdomsskolen, med treningen, sykdommen og alt. Så det var ganske håpløst at når han først ble forelsket, var det i en jente som var utenfor hans rekkevidde.
Det var jo andre jenter han kunne være med. Har merket godt at Eline fra klassen, som også var konfirmantleder, flørtet med han. De var ganske like og kunne sikkert passet bra sammen. Og med Gunnhild hadde han jo fått sitt første kyss. Men han ville ikke ha noen andre enn Billie, ville ikke kysse hvem som helst bare for å gjøre det. Det var Billie han drømte om. Alt ved henne var fint; smilet, øynene, brystene som duvet under genseren, hoftene når hun gikk med trange skjørt..
Nesten fremme ved hybelhuset, møtte han henne. Plutselig stod hun bare der. Var det tankene hans som hadde tilkalt henne? Hun trakk skjerfet opp mot haken og så på han med et blikk han ikke hadde sett før. Hun som vanligvis var så kul, scenevant og direkte, virket usikker og stammet litt mens hun sa: «Jeg merker det, Peter. Det går ikke over. Og jeg klarer ikke late som lenger. Jeg har gjort det slutt med han. Jeg hadde ikke tenkt å si det slik, men så kom du akkurat nå.. og så…. Kan vi snakke sammen?»
Lauget var åpent og plutselig var de på kafe igjen, som om tiden hadde stått stille. Og Billie hadde følelser for han! Peter følte seg merkelig trygg til tross for den uventede situasjonen. Han ville ikke trekke seg nå, bli usynlig eller stille. Var det en høyere makt som gav han denne tryggheten?
«Jeg er veldig usikker, Peter. Vi er jo så forskjellige….» sa hun. Peter tok begge hendene hennes i sine og lente seg mot henne over bordet. «Vi er jo ikke så forskjellige», sa han og overrasket seg selv ved å si det. Det var akkurat som han hadde hørt det før, i en drøm, kanskje? For å bli klar for dette øyeblikket? «Kanskje litt forskjellige, men følelser er jo ikke alltid logiske». Kysset som fulgte var alt han hadde drømt om. Og han ble sulten på mer.. Så skummelt og herlig at ikke alt kunne planlegges, men bare skjedde om man lot det skje. Og han skulle ikke være den som holdt tilbake.

2019-05-23 11:04 | Lovleg - innsendte fanfic av andre