Nøtteskapet

Lovleg - Fanfics - Dikt - Andre tekster

Vinkel - fra Lovleg kommentarfeltet

 

Den nye jenta heiter visst Gunnhild. Ho har sendt melding og er rett i nærleiken. Sara har lova Peter å ta godt imot henne. Sjølv kan han ikkje kome før seint på kvelden, men onkelen hans sa at då måtte nokon andre ta ansvaret for det. Og for alt i verden vil dei ikkje at onkelen sjølv skal dukke opp. Han ville ha undra seg over dusjforhenget som Alex hengde opp før sommarferien. Dessutan har 2. etasje starta festninga i samband med skulestart tidleg i år, og det ser ikkje ut. Torstein står i bresjen. Han tar det visst som sitt ansvar å samle heile Sandane på hybelhuset deira. Viss han berre kunne sett litt i Sara si retning og... søren at han skal vere så overlegen. Han har nesten ikkje svart på snap i sommar heller. Drittsommar. Det vart ikkje noko av den lova sydenturen. Sara er sint på seg sjølv for at ho gidd å bli skuffa. Det skjer jo kvart år, ho burde skjøne det no. Blås i det. Meir synd på Alex. Han saknar Jo så det gjer vondt. Ikkje at han seier det, men Sara er god på å skjøne ting utan at det vert sagt. Alex har lege under dyna heilt sidan han kom att. Gidd ikkje klage på musikken frå 2. etasje ein gong. Han er ikkje seg sjølv. Å, der kjem det ein bil uti tunet! Sara går mot døra. Skal tru korleis det blir å bu med Gunnhild? Ho skal ha rommet til Jo. Det utan dør. 

----------------------------------------------------------------

 

Følger resten av historien her:

https://lovleg.p3.no/sesong/1/?vis=fra-start


Bli med å se Lovleg i Rewatch  (Rivåtsj)

denne høsten  klipp for klipp 

(Kommentarfeltene er fortsatt åpne)

 


Draumekvila (-av hjertetssunnegalskap)

 

Denne fanfic'en er bare helt RÅ!

Endelig fant jeg den igjen, har lest den tidligere, tror den ble skrevet helt i starten eller like før Lovleg sesong 2 begynte. Og det er mye på grunn av denne at jeg har blitt motivert til å skrive selv . Takk hjertetssunnegalskap!

Jeg legger bare ut lenken her, for den inneholder eget kommentarfelt som går direkte  til forfatteren (hjertetssunnegalskap) :

 

https://archiveofourown.org/works/17609021?view_adult=true

 


Ikkje tenk på det (Lovleg) - av Camilla (hjertetssunnegalskap1)

Luna stirar på dei gule, blå og grøne ballongane som forsvinn rundt hjørnet, og Gunnhild, som er gøymd innunder dei alle saman.

Synet går som ein elektrisk støyt gjennom Luna.

Kvifor er ho så opprørt? Ho visste jo at dette skulle skje, før eller seinare. Dei bor i det samme huset, sjølvsagt ville dei sjå kvarandre. Luna kan ikkje heilt presse vekk stikket i magen som minner henne på at Gunnhild hadde sett ut til å klare seg heilt fint, utan henne. Ho hadde ledd litt, til og med, medan det statiske håret hennar sto som ein kaotisk glorie rundt hovudet.

“Eg trudde du sa at ho likte meg veldig godt,” mumlar Luna.

“Men ho gjer jo det,” smiler Billie.

“Ho verker jo ikkje knust over at vi er over, akkurat.”

“Herregud, Luna. Det var du som slo opp. Er du ikkje nøgd no?”

Luna blunkar sakte. Ho veit at Billie spør for å gi henne eit lite stikk. Billie veit godt kor lite nøgd Luna er akkurat no.

Gunnhild hadde vore varm og skinnande som sola, og utan ho er livet er grått og trist, men slik får det berre vere.

“Kvifor slo du opp, igjen? Fordi Gunnhild sovna i senga di?”

Luna stønnar. “Kjeften. Eg bad om tid til å tenkje. Den gongen ho bad om tid, dukka eg ikkje berre opp på den måten? Kvifor kunne ho ikkje respektere det?”

“Var det ikkje berre ei misforståing? Noko med blomster?”

“Eg veit ikkje. Det var ein bukett i senga, som ho hadde funne, men den var ikkje frå meg. Og nei, eg veit ikkje kven den var frå. Eller til. Eg bryr meg ikkje.”

Billie ser på henne med denne roa i blikket som driv Luna frå vettet nokre gonger. “Kva var det som skjedde på den ferja, eigentleg?”

Luna trekkjer på skuldrene. Ho veit ikkje. Det vart berre for mykje, for intenst. Og ho fekk aldri sagt riktig kva ho meinte. At ho likte Gunnhild akkurat som ho var. At ho var lei seg for at ho aldri våga å seia til Gunnhild at ho ikkje skulle lese opp diktet med bandet. Men at det skremde livet av henne då Gunnhild berre stakk av. Forsvann.

“Det speler inga rolle,” mumlar Luna. Gunnhild er berre så mykje, nokre gonger. Ho er som eit fargerikt fyrverkeri med alle dei smarte ideane og dikta og fjella og ferja og dei kvelande varme foreldra og ballongane og… optimismen. Alltid denne optimismen.

Det var alt dette som gjorde at Luna falle så pladask, så klart. Det var alt dette som gjorde at Luna vart rive med og impulsiv og… Herregud, så forelska.

Luna burde ha visst at det ikkje var ein god idé å stupe inn i eit forhold med Gunnhild. Luna er jo ikkje så god på dette her. Ho visste det, ho veit det, men ho klarte ikkje å halde seg unna.

Luna veit godt at ho kan vera mykje, òg, på sin måte. Nokre gonger svenger kjenslene hennar og ho seier dumme ting som ho eigentleg ikkje meiner. Eller ho seier det kanskje sterkare enn ho meiner. Det er berre det at Gunnhild kjem så nær. Med varmen i blikket som blir for mykje. Og med spørsmåla, som om Luna aldri speglar seg i andre.

Alt vart for nære, for tett. Skremmande tett. Luna hadde visst at Gunnhild ein dag kom til å sjå henne på riktig, og sjå rett gjennom henne, og då… Luna orkar ikkje eingong å tenkje tanken ut. Betre å trekkje seg tilbake og stikka der det gjorde vondast, sånn at ho slepp å sjå kulda sive inn i auga til Gunnhild.

Dette er best, trass alt. Luna klarar seg. Ho har alltid klart seg åleine før. Ho er sjølvstendig og sterk og lever livet sitt som ho vil.

Men ballongane. Kva var det? Gunnhild hadde sett så livleg ut. Energisk. Det var tydeleg at ho hadde ein misjon. Noko å utrette.

“Ein avskjedsfest, liksom,” seier Luna og sukkar. “Alex kjem til å hata det.”

“Ja,” nikkar Billie. “Han gjer nok, det. Men der er jo ein fin idé, då.”

Ja, det er jo det. Gunnhild er eit oppkomme av slike gode idear. Ikkje at det vil hjelpe. Alex reiser. Alt er slutt. Det er ingen veg tilbake.

“Eg hatar at han berre stikk av sånn.”

“Ja, eg veit det.”

Luna lukkar auga ein augneblink. Noko klemmer til i magen, som sult, eller frykt.

Alle berre forsvinn ut av livet hennar. Gunnhild, Alex, og…

Ikkje tenk på det.

“Eg må spørje deg om ein ting,” seier Billie med eitt. “Har du tenkt på at Gunnhild kanskje kan vere ein sånn som blir, sjølv om ho innser du er ein heilt vanleg loser som oss alle andre? Ho er jo ikkje akkurat den dømmande typen, er ho vel?”

Luna opner auga og stirrar på Billie. “Ikkje dømmande? Ho sa at vi tenkte vi var kulare enn henne, og at vi lo av henne.”

“Ja, men det var jo berre fordi ho var usikker. Herregud, Luna, eg er framleis her og eg er den mest judgemental bitch du veit om. Kva får deg til å tru at Gunnhild er verre enn meg?”

Luna må le. Billie har jo eit poeng. Og likevel… Luna hadde føkka opp skikkeleg. Sagt at det berre var eit innfall. Gunnhild kunne vel aldri tilgi noko slikt?

“Det er for seint no, uansett.”

“Å, ja? Gjer som du vil, Luna. Eg veit kor viktig det er for deg å gjera som du vil.” Billie ser på henne og smiler, og herregud så irriterande det er når ho tar på seg den allvetande mina. “Men ikkje ver så sikker på at alt er for seint. Herregud, med det fyrverkeriet Gunnhild kan eg nestan tru at til og med Alex blir verande. Alt kan skje.”

Luna seier ingenting, men ho klamrar seg til orda og kjenner ein spire av noko som liknar mistenkeleg på håp.


Luna fanfic (- fra Lovleg-kommentarfeltet - innsendt av Gullgraver)

(Denne henger litt sammen med forrige (scroll ned) ned, hvis noen vet hvem som er forfatter av denne, så skriv det gjerne i kommentarfeltet så får vi creds til rette vedkommende :-))

  

Noen ganger får han små glimt av den Luna som hun engang var. Som hun fortsatt egentlig er bak all tvil og forakt. Øyeblikkene oppstår fort og uventet og er kanskje de aller viktigste å ta vare på for å takle alle vonde ting som måtte komme. 

Som den rungende latteren som kommer fra langt ned i magen, som ikke engang verdens beste skuespiller klarer å forfalske. Når de spiller kort i stua og Luna med verdens dårligste pokerfjes prøver å overbevise han om at hun ikke kommer til å smadre tommelen i bordet med en gang hun får den siste kløveren hun trenger. Når de lager fort i kjellerstua og har putekrig. Luna mener selvfølgelig at dette er «Så sjukt patetisk» men hun smiler mens hun sier det og ler høyt mens hun slår i stykker broren sin som bare storesøstre kan. Det er rart hvordan man kan være så slemme mot hverandre, men likevel brette opp armene og forsvare hverandre når folk er slemme mot den andre. Det har alltid vært han og Luna mot verden. Men brått var det som om noen skrudde på en slags bryter som gjorde at Luna trakk seg tilbake. Hun ble innesluttet og stille og han lå ofte oppe om kvelden før han skulle legge seg bare for å passe på at hun ikke gråt. Det var de kveldene han virkelig måtte trosse alt faren hadde sagt om å gi henne tid, at ting bare ble verre hvis man maste på henne. Han kunne ikke høre på henne der hun lå alene i mørket og var redd. Noen ganger satt de bare oppe og pratet, noen ganger så de film. Men som alle dårlige perioder gikk ting over. Luna flytta til Sandane og begynte på VGS. De snakket ikke så mye mer om det.

Nå sto han og så på søsteren sin som satt på gulvet og sorterte bilder og gjenstander i to hauger. Gode og dårlige minner kanskje? Kastes og beholdes? Det var alltid så rart å se henne på det gamle rommet. Alt var liksom helt likt, plakatene på veggene, klassebilder fra barneskolen, fotball-pokalen fra Nordfjord cupen som egentlig var hans men som hun hadde stjålet engang i tiden slik at folk trodde at hun også var best i noe. Nå satt hun på gulvet med hendene foran ansiktet. Hver gang hun kom hjem fra Sandane var hun alltid en erfaring rikere. Litt mer voksen. Hun hadde begynt å feste og spille i band og endret klesstilen helt. Møtt forskjellige mennesker, noen med dårlig innflytelse og noen bra. Han husker spesielt Ivar som han møtte etter at Luna hadde hatt konsert på skolen hennes, han var konferansier og gjorde et iherdig forsøk på å prøve å løse opp stemninga til null reaksjon fra publikum. Men han virket morsom, og Kasper skrøt av både vitsene hans og Frank Zappa t-skjorten. Han fikk en fist-bump av denne jordnære karen med rød manbun.

Tilbake på rommet vurderte han å spørre hvordan det gikk men visste at han mest sannsynlig ikke kom til å få noe svar. Han så det på øynene hennes da hun kom hjem for noen dager siden, han så alltid på øynene hennes da det er det eneste kroppsspråket man ikke klarte å fake. Hun smilte ikke med øynene.
Hun hadde jo hatt det så bra i det siste. Fortalt om en jente hun hadde møtt, som skinte som sola selv og som likte drager og Game of Thrones like mye som han. Hun hørtes kul ut. Hun hørtes hvertfall ikke ut som noen av de andre Luna hadde pratet om. Så nå satt hun her, en erfaring rikere. Denne var av den vonde sorten og han skjønte at lite av det han kom til å si nå kunne muntre henne opp. Han setter seg ned ved siden av og legger armene rundt henne.
"Jeg er her når du vil prate".


Luna fanfic (- skrevet av Mie)

 

Luna, er du full av feil, eller er du og full av små tuneller ,hvor kjærlighet får slippe inn og kjærlighet får slippe ut?

Hun møter sitt eget blikk i speilet, og lurer på om de brune øynene hun ser der noengang kan få henne til å føle det sånn. Som om hun er hel,og verdt å elske. Helt på ordentlig, og helt på egenhånd?
Alt hun ser nå, er de mørke ringene under øynene,som er enda mørkere enn i går. Og håret som henger uvasket i tjafser rundt ansiktet,med kinnben som er litt skarpere enn for en måned siden.
Men hvis hun lukker øynene, da ser hun Gunnhild, hun hører sin egen stemme klar og sterk, sammen med Gunnhilds latter. Hun føler en varme som strekker seg fra hennes eget hjerte ,der det banker stødig og raskt i Nordfjordeid,og hun lurer på om varmen når helt frem, og om et annet hjerte banker i takt med hennes eget, hjemme i Høyanger.

Her er det ingen hjemmelaget pizza med Jarlsberg, eller påskemiddager og vafler. Det er en pappa som prøver å få endene til å møtes,og som jobber natt og sover dag. Det er gulv i som knirker litt for høyt, og en gnagende følelse av å være i veien.
Det er en lillebror, Kasper, som har savnet henne,og som ser på tegnefilmer med TV'n på laveste volum, mens han spiser cornflakes. En lillebror som gjerne vil sitte på fanget hennes selv om han begynner å bli litt for stor for det ,og som kan veldig mange banneord,selv om han er litt for liten for det.
Og det er rester og spor av ungdomskole-Luna,i esker og skuffer på hennes halvdel av det grønnmalte soverommet hun og Kasper deler når hun er hjemme.
Hun setter seg ned , børster vekk litt støv, og åpner en av eskene. Gammel sminke, to postkort Billie har sendt henne fra Roma og Island. Pappas tynnslitte ullgenser hun gikk med hele tiden i niendeklasse.

Kan du finne deg selv i disse tingene,i alle minnene som sitter i de,Luna? I bøkene av Simone De Beauvoir , Sartre og Camus fra lokalbiblioteket, som må ha påbeløpt seg purregebyrer på minst tjue millioner de siste årene? I dine egne sangtekster og noter, i plakaten for UKM 2015 som bærer spor av regn og vind fordi den hang ute, på lyktestolpen nede i veien?
Hvem er du, Luna? Er du en sum av alt du har gjort,alt du har vært, dårlig,bra og midt i mellom? Er du alt du kan og kommer til å bli ,og gjøre og oppleve? Er du verdiene du skulle ønske du klarte å leve etter? Drømmene dine? Og viktigst av alt; er du en å være glad i?

Hun lukker øynene igjen, og kjenner to varme tårer rulle nedover kinnene.

Er du alene?
Er du en man kan slippe inn,og være trygg hos? Er du trygg hos deg selv?

En liten stund føltes det sånn. Som om det kunne gå bra. Ikke bare gå bra å være Luna, men gå bra å være med Gunnhild. Det føltes som om sammen kunne de være mer enn bra, de kunne være fantastiske.

Så hvorfor sitter du her alene nå, og føler deg så bortkommen? Hva skjedde egentlig, hvordan gikk alt så galt? Hvordan skal du reise deg igjen når du føler deg så liten?

Forsiktige gutteføtter tasser inn på rommet,og en kropp som snart når Luna til skuldrene deiser ned ved siden av henne. En hånd med mørke rander under fingerneglene strekker seg ned i esken og tar ut det siste som ligger der. Et innrammet fotografi av en slank kvinne med brune øyne midt i trettiårene. Hun står og holder en ettåring på hofta, og ei jente uten fortenner lener seg smilende mot henne.

Der er du. Der er Luna, Kasper og Mamma. Som ikke er her lenger,men som elsket dere og som ville ha deg, uansett hvor mye rart du fant på ,uansett hvor sint du kunne bli. Og her er du, og her er Kasper,og du kjenner at du er en som elsker lillebroren sin. Og du er en som elsker vennene sine, du elsker Gunnhild, og et sted langt inni deg er det også rom for å elske Luna,hvem du nå måtte vise deg å være. Og du vet at selv om pappa sover,og jobber,sover og jobber, så elsker han dere han også. Han sier det kanskje ikke. Han snakker veldig lite med dere, og aldri om mamma,eller om det som var. Men han elsker dere han også.

Luna svelger vekk klumpen i halsen,og lener kinnet sitt mot hodet til Kasper. Telefonen hennes vibrerer nesten lydløst,og hun plukker den opp
"Hei, Billie!"
"Hallo. Er du aleine? Og vil du ha besøk? "
" Nei." svarer Luna, og kjenner at hun smiler forsiktig for første gang på ei uke.
" Og ja."


Fanfic om Ivar - (sendt inn av Gry)

 

Faren har ringt han igjen og lurt på om Ivar kjem heim fredag ettermiddag. Han treng hjelp i fjøsen som vanleg, og Ivar seier ja, som vanleg. Faren har jo ikkje så mange andre å spørje, og det er jo ikkje hans feil at helsa svikta. Han vart godt vande då Ivar budde heime, og særleg året etter ungdomsskulen. Ivar budde framleis heime og hadde eigentleg betre tid enn han burde, ettersom han ikkje byrja på vidaregåande, og heller ikkje fekk seg jobb. Det vart garden, mopeden og gamingen som fylte dagane. Og faren trengde han.

Å byrje på Firda gjekk betre enn han frykta. Fjellturen i starten av året, då han vart kjent med Sara, hadde gitt løfter om nye erfaringar og ting å glede seg til. Det gjekk ikkje heilt slik som han håpa då. Torstein trakk lengste strået, igjen. Slik hadde det vore sidan barnehagen. Torstein som ropte høgst, var frampå, fekk bestemme, blei lei seg om han ikkje fekk det slik han ville. Ivar som var grei og tok omsyn. Dei passa godt ilag på den måten. Var jo gode kameratar.

Desto meir vondt gjorde det når han heile tida vart minna om at Sara og Torstein var saman - latteren deira, kjærteikna hennar i nakken til Torstein, lydane gjennom veggen om kvelden.. Ivar hadde trudd han skulle bli gal. Det var godt å synke inn i dataskjermen og gløyme alt anna. Og heilt greitt å reise heim på garden i helgane, då alt elles toppa seg med festing med hybelhuset.

Men lengte; det gjorde han. Etter varme, kropp, nærheit og utløysing for alt som på ein måte låg på vent. Og han kjende på ein veksande frustrasjon over å vere «han fyren» som aldri skulle få kome til ordet, men berre tilpasse seg andre sine ynskje.
Gunnhild som ville miste jomfrudomen; jadå, umiddelbart tykte han det var strålande å bli spurt om hjelp i ein slik samanheng. Litt flaut å tenke på no. Men han klarte berre ikkje å ligge med nokon andre så lenge tankane var hjå Sara.
Å ha sex. For Ivar var det visst ikkje berre eit teknisk spørsmål, ikkje berre kropp. Alle slags kjensler var innvevd i dette mystiske området, og han kunne ikkje skilje det frå kvarandre. Han skulle ønske han var anleis skrudd saman, litt meir kynisk. Sannsynlegvis ville mange ting vore lettare då. Men Ivar visste at han ikkje kunne skru av kjenslene sine. Han og Gunnhild var litt like der, det med at innsida var litt for mykje utanpå.

Då Gunnhild sendte melding i fjor og lurte på om han ville vere med å sjå film etter at dei i første etasje hadde hatt vaskemøte, hadde han kjent ei kribling i kroppen som nesten fekk det til å svimle for han. Torstein og Sara var ikkje ilag lenger.

Han hugsa ikkje noko av filmen. Sara hadde sett seg så tett inntil han i sofaen at han kjende pusten hennar. Alle innestengde kjensler som han hadde prøvd å kontrollere bobla fram og han følte at alt gav meining, no var tida inne. Han og Sara skjønte kvarandre endeleg. Ho hadde bruk for han og visste at han var den rette, den ho kunne stole på, den som kunne gi henne ro og tryggheit.

Dei låg saman. Etterpå sa Sara at det hadde vore fint og ho strauk han gjennom håret. Seinare forstod han at han ikkje hadde vore så nær henne som han trudde. Det var eit univers mellom dei og han forstod det ikkje før etterpå. Etter teaterframsyninga på skulen. Han hadde ikkje fått med seg kva stykket handla om, han hadde berre sett Sara, den raude kjolen hennar, huda, augo, håret, stemma…. Den stemma som hadde vore så mjuk og varm, vart kald som is. Ho var ferdig med han. Han var «den fyren» igjen.

Sara gjer alltid som ho vil. Han måtte berre ta avstand. Etterkvart har det med Sara gått over, men han unngår henne om han kan. Han merkar at han treng avstand frå Torstein også. Han gidd ikkje spele den gamle rolla si lenger, men har ikkje funne den nye heilt enda.
Kanskje derfor han treng rollespelet?
Luna dømmer han og seier at han ikkje har eit liv. Men kva veit ho om dragar og eventyr? Bak skjermen har det opna det seg ei ny verd. Der har han møtt Frida. Dei bevegar seg i ukjent land ilag. Er eit team. Speluniverset er full av spenning, romantikk og magi. I den postapokalyptiske verda blir heltar og venner du kan stole på sett pris på. Det fins eit uttal av eigenskapar og opplevingar å velje mellom.

Timane går fort. Han må ta natta til hjelp, for det er då han treffer Frida oftast. Dei pratar, samarbeider, har same humor, er nyskjerrige, spør kvarandre om alt, svarar på det meste.. Frida er fin. Han kan ikkje kjenne pusten hennar. Eller ta på varm hud. Men han veit at ho er varm. Det kjenner han på seg sjølv, både på innsida og utsida. Frida er varm.


Fanfic - Jo

 

Det er ikkje så ofte det kjem post lenger. Det tykkjer eg er synd, for brev er handfaste. I motsetnad til ord på ein skjerm. Kva det er med brev? Du kan kjenne det, lukte det, halde det i handa – og det minner deg om ein kjær ven på same måte som ein kaffikopp om morgonen eller ein song som får deg til å danse.

Det kom eit postkort i dag. Handskrifta til Alex traff meg i magen og eg måtte setje meg på benken ved sida av postkassestativet. Tankane mine gjekk tilbake til Sandane. Eg måtte puste djupt. Puste med magen.

Då Alex flytta inn i hybelhuset, hadde eg budd der i 2 år alt. Det var mitt siste år på Firda. Hans første. Då eg spurde kvar han kom frå, fekk eg eit underfundig smil. Men han kom i alle fall med fly frå Portugal.

Vi var som natt og dag. Eg, oppvaksen i ei vestlandsbygd hadde knapt vore utafor dørstokken. Han, ein verdsborgar. Både fordi han hadde flytta mykje i inn- og utland, men også fordi han hadde så frie tankar om toleranse, og om at alle menneske var ein stor familie. Alle slags grenser, både nasjonale og mentale bidrog til ufred, sa han.

Alex fascinerte meg frå første stund. Han vart ei dør inn til ei ny verd. Han delte raust av erfaringane og ideane sine. Eller i alle fall det siste. Det var ikkje så ofte han var personleg, i alle fall ikkje i starten. Mange, lange timar tilbrakte vi på rommet hans. Han introduserte meg for fotografia sine og eg sa han var ein kunstnar. Eg lytta til musikken hans. Noko av det var interessant, noko av det rørte meg. Eg tok til meg alt. Alex sa eg var god til å lytte. Ikkje så rart, for eg hadde så lite å fortelje om. Sjølv om eg var 18 år og han berre 16, så var det han som sat med kunnskapen og kunne inspirere, lære, forme. Alex var så målretta og flink til alt. Fekk gode karakterar. Han fortalte om India. Snakka flytande fransk. Saman med Alex følte eg at heile verda var nær.

Eg hadde vore forelska før. Første gong var det i Linn; ho var så utruleg god og omsorgsfull, det var tidleg på ungdomsskulen. Eg sa det aldri til henne. Seinare vart eg glad i Erik, og vi vart kjærestar. Han var alltid positiv, så lett å vere ilag med. Men det var ikkje oss to så lenge at det vart alvor.

Det med forelsking kunne vere veldig forvirrande. Frå eg var barn hadde eg kjent meg anleis enn andre. Då eg byrja å forelske meg vart det heilt klart at eg var anleis. Om det var jente eller gut; det betydde ikkje noko for meg. Eg forelska meg i menneske. I personlegdomar. Det var Alex som hjalp meg å finne ut av dette også. Han visste kva det var å vere panfil. Og med denne kunnskapen følte eg at eg nærma meg resten av verda. Nokre gonger er labels frigjerande.

Alex var ein person som lett fekk andre sin tillit. Peter beundra han, det var lett å sjå. Og Sara vart som ei vetlesyster som han tok under vegene sine. Luna søkte Alex for å snakke om store spørsmål rundt samfunnet og mennesket. Eg sat ved føtene hans som ein disippel; lærevillig. Og det var ikkje berre med tankane mine eg beundra han. Ikkje berre tankane mine han forma og lærte opp.

Eg ikkje erfaring med sex då eg møtte Alex. Eg hadde kyssa Erik, men ingen andre, og ikkje noko meir. Med Alex vart alt så lett og naturleg. Eg fann meg til rette i armane hans, i blikket hans og i det store hjartet. Vi var hjå kvarandre heile tida. Nokre gonger bak hans dør, nokre gonger bak mi. Sara lo av han og sa han var obsessed. Han sendte henne eit hardt blikk som raskt vart mildt og smilande.

Alex fortalte kor viktig det var for han å finne ro. Det hadde vore så mykje flyttting, så mange brotne relasjonar, så mange «hei» og «hadet». Denne gongen ville han at det skulle vere anleis. Eg følte at eg fekk ei stor gåve. For stor? Alex stod ved mi inste grind, eg stod ved hans. Bakom der er ein alltid aleine.

«Kven trur du at eg er?» spurde han meg ein gong. «Ser du sminken? Ser du kjolen min?» Eg berre lo. «Som om eg tenker på det? Du køddar!» svarte eg berre.

Alex vart som jord, lys og vatn for meg, og eg voks. Kanskje det gjekk litt fort? Det kjentes som om det hasta med å kome over dørstokken. Utover vinteren fekk eg fleire ting å vere opptatt med. Revygruppa, russefestar og skulearbeid tok meir tid. Eg byrja å planlegge tida etter vidaregåande og fortalte Alex at eg ville reise til utlandet. Eg var glad og spent. Alex syns det var ein tåpeleg ide.

Det hadde ikkje noko å seie at eg framleis var glad i han. Døra inn til Alex var stengt. «Eg bryr meg ikkje om at du reiser. For meg finst du ikkje lenger». Det var harde ord. I ettertid skjønte eg at det kom av redsel. Når folk er redde for å miste nokon, seier dei ting dei ikkje meiner. Og han hadde gjort seg sårbar med å vise meg kven han var.

Så eg sendte han postkort for å vise at verda ikkje er så stor, og at ein kan vere nær kvarandre i tankane. Men eg fekk ikkje svar. Ikkje før no.

«Kjære Jo! Håpar du har det fint i San Fransisco. Eg tenker mykje på deg. Skal du heim til sommaren? Eg er lei for at eg trudde eg eigde deg. Det var feil. Men kan eg få lov å leige eit rom i deg? Din Alex».

Sola varmar meg i ryggen og eg reiser meg langsomt frå benken. Eg held postkortet med bilete av Sandane inntil brystet. Og eg kjenner ei sterk glede over tanken at flybilletten ligg klar til heimreise i slutten av mai. Då blir det meg som skal kome i fly og lande på Sandane Lufthamn Anda. Og eg tar med meg ein bit av den store verda. Nemleg meg sjølv.


Fanfic om Peter - (sendt inn av Gry)

 

Peter tørket det brune, rufsete håret sitt etter en dusj og gikk mot garderobeskapet. Dagens treningsøkt var unnagjort, det kjentes bra. Han lå godt an i forhold til programmet han hadde satt opp for seg selv, både når det gjaldt styrke og kondisjon.
Etter et kort glimt av sitt eget speilbilde så han bort. Det var en gammel vane. Han så i speilet igjen. Han var jo en helt flott kar. En vanlig gutt, ikke noe feil med han. Men det var ikke alltid han hadde klart å tenke slik. For noen år siden var treningsøkta et nødvendig mareritt og tankemønsteret hans mørkt og kronglete. Når begynte det? Han var ikke sikker, visste den dag i dag ikke hvor det kom fra. Men det hadde endret seg, ved god hjelp og målrettet arbeid. Nå var han frisk. Men han var oppmerksom på at han måtte trene hele tiden; ikke kroppen først og fremst, men tankene. Tenke bra om seg selv, ikke stille for høye krav, hvile i Guds kjærlighet.
Han kledde på seg. Nå skulle det bli godt med mat. Heldigvis hadde han fått tilbake gleden ved å spise. Kostholdet var gjennomtenkt og sunt, sjelden nudler for å si det sånn. Men han spiste nok, koste seg med maten og skeiet ut innimellom uten å bli deprimert etterpå. Visste folk som ikke hadde spiseforstyrrelse hvilket fengsel denne sykdommen var? Når det mest naturlige i verden, nemlig å spise, blir en kilde til angst og skam?
Først hadde han følt seg alene om å ha det slik. Men etter at han kom med i ungdomsgruppa på BUP, og møtte andre med samme problem, løsnet det. Peter pakket bagen og gikk mot utgangen. Det var nok kaldt ute, han tok på seg lua og dro jakken godt opp mot halsen.
Det var i ungdomsgruppa han hadde møtt Billie første gang. Hun var så sint i starten. Når det var hennes tur i gruppa til å fortelle om spiseforstyrrelsen, raste hun mot foreldre, lærere, systemet, alt. Peter ble nesten redd. Selv var han stille og forsiktig, prøvde å være usynlig. Etterhvert hadde de lært noe av hverandre. Billie ble roligere. Hun sluttet å bry seg med hva andre tenkte om henne, sa hun, de fleste andre har nok med seg selv, så hvorfor bekymre seg? Selv var han blitt sintere, på en god måte. Han lærte seg at det greit å stå opp for seg selv, si fra, ta igjen hvis nødvendig.
De begynte å gå på kafe sammen etter gruppa. Det var litt terapi i det også. Og han oppdaget at Billie ikke bare var ærlig og direkte, men også myk og varm. Det var hun som oppmuntret han til å legge ut bilder av seg selv på insta. «Du er jo så fin! Vær stolt av deg selv og tål at mennesker ser deg!» De lo mye sammen. Peter forelsket seg i henne. Det var ikke noe han kunne hjelpe for.
I starten tenkte han at han forvekslet den gjensidige forståelsen og støtten med kjærlighet. Men det gikk ikke over. Selv etter at terapien var avsluttet, og kjæresten hennes begynte å spille på håndballaget hans, fortsatte følelsene å vokse. Han tok seg i å late som at det var han selv som var grunnen til at Billie satt på tribunen når de spilte kamp. Han hadde en følelse.. men det var vel bare innbilling.
De snakket ikke så mye sammen lenger, men vekslet noen ord hvis de møttes i gangen; hun på veg til Luna. Sist han traff henne, hadde hun gitt han en klem og sagt «Så flott å se at du ble sint!» Peter hadde bannet på banen etter en helt utrolig teit vurdering av dommeren. Ikke så mye å være stolt av, men han var glad at Bille hadde sett han og likte det hun så.
Billie var så utrolig fin. Hun rakk han bare til brystkassen, men han følte det som hun omfavnet hele han med sitt vesen. Han likte seg selv sammen med henne. Og det virket som hun likte han også. Men bare som en venn, sannsynligvis. Peter hadde ikke erfaring med jenter, han hadde hatt så mye annet å tenke på ungdomsskolen, med treningen, sykdommen og alt. Så det var ganske håpløst at når han først ble forelsket, var det i en jente som var utenfor hans rekkevidde.
Det var jo andre jenter han kunne være med. Har merket godt at Eline fra klassen, som også var konfirmantleder, flørtet med han. De var ganske like og kunne sikkert passet bra sammen. Og med Gunnhild hadde han jo fått sitt første kyss. Men han ville ikke ha noen andre enn Billie, ville ikke kysse hvem som helst bare for å gjøre det. Det var Billie han drømte om. Alt ved henne var fint; smilet, øynene, brystene som duvet under genseren, hoftene når hun gikk med trange skjørt..
Nesten fremme ved hybelhuset, møtte han henne. Plutselig stod hun bare der. Var det tankene hans som hadde tilkalt henne? Hun trakk skjerfet opp mot haken og så på han med et blikk han ikke hadde sett før. Hun som vanligvis var så kul, scenevant og direkte, virket usikker og stammet litt mens hun sa: «Jeg merker det, Peter. Det går ikke over. Og jeg klarer ikke late som lenger. Jeg har gjort det slutt med han. Jeg hadde ikke tenkt å si det slik, men så kom du akkurat nå.. og så…. Kan vi snakke sammen?»
Lauget var åpent og plutselig var de på kafe igjen, som om tiden hadde stått stille. Og Billie hadde følelser for han! Peter følte seg merkelig trygg til tross for den uventede situasjonen. Han ville ikke trekke seg nå, bli usynlig eller stille. Var det en høyere makt som gav han denne tryggheten?
«Jeg er veldig usikker, Peter. Vi er jo så forskjellige….» sa hun. Peter tok begge hendene hennes i sine og lente seg mot henne over bordet. «Vi er jo ikke så forskjellige», sa han og overrasket seg selv ved å si det. Det var akkurat som han hadde hørt det før, i en drøm, kanskje? For å bli klar for dette øyeblikket? «Kanskje litt forskjellige, men følelser er jo ikke alltid logiske». Kysset som fulgte var alt han hadde drømt om. Og han ble sulten på mer.. Så skummelt og herlig at ikke alt kunne planlegges, men bare skjedde om man lot det skje. Og han skulle ikke være den som holdt tilbake.


Fanfic om Sara - (sendt inn av Gry)

 

Sara stirret ut i rommet og følte seg helt nummen etter telefonsamtalen med moren. Eller samtale.... Moren hadde vært veldig kort da hun fortalte at tante Gunn var død. Hun hadde hatt den lidende stemmen som understreket at sorgen var ene og alene hennes. Gunn hadde vært morens tante og kanskje den som hadde stått henne nærmest, så nær noen kunne komme Saras mor. De siste årene hadde hun bodd på eldresenteret og hukommelsen hadde blitt stadig dårligere.
Sara kjente at hun ble 9 år inni seg og tenkte tilbake på tryggheten i hjemmet til tante Gunn. Hun visste at det var tante Gunn som hadde vært varmen og kjærligheten i hennes barndom. Når Sara så seg selv gjennom Gunns øyne, ble hun snill og god; verdt å elske. Det var et godt speilbilde å vokse opp med. En stille sorg over å gradvis miste tante Gunn hadde ligget i dvale, men veltet nå frem og fylte øynene med tårer og halsen med en stor klump. Hun klarte bare å si noen pipende ord for å trøste moren og satt tilbake med den vanlige følelsen av at det var hennes skyld. Moren avsluttet samtalen med et oppgitt sukk og sa at Sara kunne komme i begravelsen neste uke hvis hun fikk fri fra skolen, hun hadde jo allerede så mye fravær.
Etter å ha ligget utmattet på sengen en stund, reiste Sara seg opp for å gjøre noe. Hva som helst. Noen ganger ble hun akutt tom for energi, men hun ble aldri liggende lenge. Det var skummelt å føle at man mistet kreftene. Når man bare har seg selv å stole på, kan man ikke være svak. Var Gunnhild inne på rommet sitt? Nei, der var det tomt. Heldigvis var hun og Gunnhild tilbake til der de hadde vært; de delte tanker og latter på samme måte som tidligere. Kanskje var de kommet enda nærmere hverandre. Gunnhild hadde fått Sara til å sette ord på ting som hun tidligere ville holdt for seg selv i redsel for å virke svak. Ensomheten, følelsen av å ikke være god nok, bli avvist… Gunnhild skjønte det. Og Sara kunne speile seg i diktene hennes og i Gunnhilds øyne.
Sara gikk videre til den tomme gangen; det var visst ingen her i første etasje. Men noen kom i trappen. Hun kjente skrittene, det var Torstein. Hjertet hoppet. Det var så vanskelig med Torstein. Ville han eller ville han ikke? Hva ville han? Hva ville hun selv? Hun kunne snudd og gått raskt tilbake til rommet sitt, så han ikke oppdaget henne, men kroppen stivnet og hun ble stående. Da hun møtte blikket hans, var det som strøm gikk gjennom henne og noe løsnet. Det var klumpen i halsen. Torstein så på henne med det myke, brune blikket sitt og Sara klarte ikke å holde tilbake. Hun trengte å bli trøstet. Inni seg var hun 9 år med en følelse av å være helt alene i verden. Hun klarte ikke å la være å hulke høyt og kjente at ansiktet ble som en rosin med smale øyne og skjelvende munn. Det var ikke slik hun hadde tenkt å møte Torstein; i oppløsning. Men hun klarte ikke holde tilbake sorgen og savnet. Alt blandet seg og hun visste ikke om det var den ene eller den andre hun sørget over; tante Gunn, moren, et barn…. Eller Torstein… Men når han la de sterke armene rundt henne og gransket henne med blikket uten å si noe, og han strøk håret bort fra ansiktet så tårene kunne renne fritt, da kjente hun det: Hun hadde savnet han sånn!
«Jeg vet ikke hva som skjer med meg, men dette var ikke meningen!» Hva ville Torstein tenke? Han likte den morsomme, søte Sara, ikke en gråtende og hjelpeløs Sara. Hva om han ikke orket å være i nærheten av henne og gikk – eller enda verre; tenk om han syns synd i henne? Sara visste ikke hva hun skulle gjøre og endte med å bli stående og lene seg mot Torstein. Hun kjente pulsen i halsen hans. Han luktet kjent og godt. Han hadde på seg genseren hun gav han til bursdagen. Skuldrene hennes senket seg og hun følte seg med ett tung og rolig. «Jeg vil ikke skremme deg vekk, Sara, jeg prøver å gi deg tid. Jeg prøver å finne ut hva du trenger og hvordan jeg kan være her for deg. Men kan vi ikke snakke sammen? Jeg tenker på deg hele tiden..» Stemmen hans tyknet. Han trakk seg litt bort fra henne og hendene gled ned på hoftene mens han liksom prøvde å finne svar i ansiktet hennes. Han bet seg litt i de myke leppene, men øynene flakket ikke. Det virket som han fant svaret han lette etter, for han trakk henne tett inntil seg igjen, denne gangen hardere, med hele seg. Han kysset henne på øret. Pusten ble kortere.
Men så: Kom det noen? Det var lyder utenfor. Automatisk trakk de seg bort fra hverandre. Sara tok Torstein i hånden og de fant rommet hennes, og sengen. Følelsene strømmet opp i begge to, og kroppenes savn etter hverandre førte dem inn på kjente veier. De trengte ikke å si noe, de gjenkjente hverandre, de kunne være rett på sak.
Det var Torstein som stoppet opp og pustet tungt. Han drog Sara inntil seg slik at hun lå på armen hans, med ryggen mot han. Han kysset henne på øret igjen. De lå helt stille. «Jeg tror jeg vet hva du trenger nå, Sara». Sara begynte å gråte igjen. Hvor kom alle tårene fra? Hun brukte ikke å gråte. Og iallfall ikke mens noen så på. Men 9-åringen inni henne hadde visst ingen hemninger. Den andre lengselen i kroppen dunket også fremdeles. Hvordan var det mulig å føle seg som en kvinne og et barn samtidig? Kunne Torstein merke det? Sara sluttet å tenke og tillot seg å bare være tilstede; lytte til pusten, hjerteslagene, hennes og Torsteins. Hun var så utrolig trøtt. Ikke svak, men hun trengte å hvile. Torstein strøk henne over håret, skulderen og armen. Helt. Til. Hun. Sovnet. Og han ville være der når hun våknet igjen.