Nøtteskapet

Lovleg - Fanfics - Dikt - Andre tekster

Tina ( - av Alie)

 

David var på fest. Eller korona-samling som Torstein kalla det. Tina ville ikkje vere med, så ho var heime. Ikkje det at ho var redd for å få smitte, det var ingen ho kjende som hadde vore sjuk i denne merkelege tida, så akkurat det tok ho med stor ro. Nei, det var noko anna som plaga Tina etter at dei kom attende til Sandane. Etter tida med isolering og heimestudie. Ho hadde kanskje kjent på det tidlegare også, men då dei var heime kvar for seg ble det ekstra tydeleg. Einsemda. Ho kjente seg så einsam i sine eigne tankar. Ingen i klassen hennar hadde tatt kontakt med ho - utanom David, då, sjølvsagt. Det vi seie, ho hadde jo kontakt med dei fleste både når dei gjorde gruppearbeid på nett, eller hadde obilgatoriske Teams-samlinger. Og ho fekk jo svar når ho sendte meldingar, ho følte seg ikkje avvist på noko som helst måte. Men ho merkte at det alltid var ho som tok initiativet. Og dette hadde ho begynt å tenkje en del på og det plaga ho berre meir og meir.

No, når dei endeleg kunne samlast igjen, var det ingen som hadde spurt ho direkte om å komme på fest, for dei andre hadde det sikkert ingenting å seie om ho kom eller ikkje. David ville sjølvsagt ha ho med, men det blei liksom ikkje det samme. Ho følte seg rett og slett oversett. Tenk om Gunnhild, Sigrid eller kanskje Oda kunne spurt ho, eller helst masa på ho om å bli med på fest. Men det skjedde ikkje, så ho hadde altså berre bestemt seg for å vere heime, kanskje nokon ville spørre etter ho på festen?

Ho sendte fleire meldingar til David denne kvelden. "Er dikka mange der? Er det noko drama, eller anna bråk?" "Gunnhild er vel der... er Luna der også?" "Korleis er det med Gunnhild, er ho dritings?" "Kva med Sara og Torstein, kranglar dei noko?"  "Kven er du mest med?" "Er det nokon som spør etter meg?" Som vanleg sendte David berre korte svar tilbake, men han svara i det minste: "Joda, alt fint her". "Men skulle ønske at du var her".

Tina smilte litt, før dei tunge tankane tok over igjen. Åh, sukka ho, kvifor er eg er ein så kjedeleg person! Skulle ønske eg kunne vore litt meir spennande, som Luna for eksempel. Om ein såg gjennom billeta på Luna sin insta blei ein liksom berre meir nysgjerrig på ho. Tina hadde ikkje lagt ut noko på insta på lenge, ho bruka det mest for å følgje med på andre. Ho kunne sitte lenge å sjå på andre sine stories og billeter, kunne drøyme seg litt bort, tenke seg til korleis dei andre hadde det, korleis dei kjende seg, korleis ting hang saman .
Og det hende vel ho tok litt feil. Eit billete seier som kjent meir enn tusen ord, men med Tina sine tankar og tolkninger kunne det seie enno meire. Sjølv var ho tydelegvis uinteressant for alle andre. Ho plapra jo berre i veg om seg sjølv i tide og utide, så alle visste jo omtrent alt om Tina. Men ein ting visste dei ikkje, og ho ville vel ikkje dei skulle vite det heller. Ho kjente seg ofte åleine. Åleine, sjølv om ho satt midt i klassen. Åleine sjølv om ho rekna seg som venn med alle, men det berre verka så overfladisk. Å kor ho skulle ønske ho hadde ei ordentlig nær venninne. Eit ekte vennskap. Slik som Luna og Billie hadde. Og Gunnhild og Sara. Nokon å prate med, om alt og ingenting. Om slike ting ho ikkje ville bry David med. På starten av det første skuleåret på Firda hadde Tina gått all in for å være venn med dei fleste. Det hadde kanskje blitt i meste laget. Og ho øydela truleg mykje då alle skjøna at det var ho som hadde fortalt vidare historia om Gunnhild og my little horny... Ingen ville vel ha noko fortruleg prat med ho etter det . To år på Firda var snart omme, og Tina kjente på at ho hadde ho fått eit slags stempel i klassen: Venn med alle, men ingen si bestevenninne liksom. Og er ein venn med alle, så er det vel ingen som vil komme skikkeleg nære, for dei er kanskje redd ein skal seie ting til alle då.. sidan ein er venn med alle.


Tina merkte at ho ofte kunne bli litt for intens og innpåsliten. Ho kunne innimellom bli veldig lei av seg sjølv, av og til tenkte ho: "Hadde eg troffe nokon som meg sjøl, hadde eg aldri vorte venn med ho". Mens andre gonger kunne ho tenke heilt motsatt, at ho skulle ønske ho var to, at ho hadde ei heilt lik tvillingsøster for eksempel. Ei som kunne sitte å lytte, og forstå nestan uten at dei trong å sei så mykje.

Tina såg ikkje på seg sjøl som beskjeden akkurat. Ho kunne godt sjå folk i augo. Lenge. Ho tok ofte initiativ. Ganske skuleflink var ho og, men noko stor lidenskap eller en spesifikk interesse for noko, det mangla ho. Sånn sett var ho temmelg kjedeleg. Ho skulle ønske ho hadde ein lidenskap som kunne gjere ho litt meire interessant, noko andre kunne beundre. Som for eksempel diktinga til Gunnhild. Gunnhild hadde jo siste året blitt ein Firda-kjendis, etter å ha skrive og framført fleire av dikta sine. Og det virka som alle lika det. I oppveksten hadde Tina trøysta seg med gode tilbakemeldingar frå lærerane på forskjellige inneleveringer og oppgåver, ho vaks litt på slikt. Men når ho tenkte tilbake så kunne ho eigentleg ikkje hugse å ha fått noko kompliment direkte til seg sjølv om den ho var, liksom. Berre ros og gode ord for ting ho jobba med og utførte . Ho kunne sjeldan hugse å ha høyrt at ho var søt for eksempel, eller hadde fine øuge, eller fint hår eller noko slikt. Noko skjønnhet var ho absolutt ikkje, det hadde ho konkludert med for lenge sidan. Tenk om ho kunne bytte fjes på ein måte, endre måten å vere på. Då ville ho ha vore litt meir spennande slik som Luna, og perfekt som Sara og morsom som Gunnhild. Og direkte som Billie, eller akkurat det var ho kanskje? Tina sa jo ofte direkte det ho meinte til andre, ho ga ofte gode kompliement til vennene sine, for at hvertfall dei skulle vite at dei var fine folk. Og det gav som oftast god stemning og ho trudde dei likte ho bedre av den grunn også. Det dei andre ikkje ante var at Tina sultet etter fine kommentarer tilbake.

David var flink å gi ho kompliment, da, men ho kunne nesten ikkje tru på dei, for ho hadde vel sjølv hinta og spurt han mykje om slike ting, om kva han syns om henne, kva han likte med ho og sånt. Kanskje han ikkje eingang meinte det han sa? Kanskje det ikkje kom ifrå hjartet hans, han berre sa det fordi han trudde ho ville høyre det? Men Gud, så utruleg glad ho var i David. Gode, snille David som var blitt så godt kjent med ho på godt og vondt... Utan David så ville... Nei, det torde ho ikkje tenkje på... så redd ho var for at han skulle forlate ho. Ho følte berre at ho heile tida måtte vite kor ho hadde han....

Tina kom plutseleg på noko, kva var det Gunnhild hadde sagt på ei av dikt-opplesning... noko om å redde seg sjølv... jo : "Det er fint å like nokon, men dei kan ikkje redde deg, det må du gjere sjølv". Sånn var det kanskje....


Notat - frå Gunnhild?

 

sit og skrolle på Insta
fine bilete
blide fjes
festivalar
folk på ferie
utland 
innland

eg er heime
sommarjobb
går på tur 
til fjells
badar i fjorden
legg ikkje ut bilete på Insta
snakkar heller med deg,
på kvelden
du høyrer
på meg

og når du ler,
av noko artig eg fortel eg har gjort i dag
når du seier det var leit,
om ei litt kjip oppleving eg har hatt i dag
og når du er einig (eller kanskje oppriktig ueinig) i noko eg har funne ut at eg meine

- DU  -

berre EIN person

det er så mykje meire verd, enn tusen likes på eit Insta-bilete

 

 


SommerStory

 

 "Føkk!"  Gunnhild slår til kaffemaskina, lettere irritert. Det er bare å få satt dette maskineriet på rensing nå så kan hun ta fri for helga. Men det er visst ikke lettere gjort enn sagt... Hittil har sommerjobben på Narvesenkiosken hjemme i Høyanger gått helt greit, men nå er det trøbbel med kaffemaskina - typisk , like før hun skal gå av jobb. Gunnhild tar tak med begge hendene og rister hardt i maskina, kanskje det blir lys ved det riktige programmet nå? 

"Trøbbel?"  hører hun plutselig en stemme si bak seg. Gunnhild kvepper til og snur seg . Hun ser rett i øynene på den hun minst forventer å se her.  "Luna!?  ... eh .... hei  .... ka gjer du her?" Gunnhild er overrasket, men vet ikke om hun er ubetinget glad for å treffe henne bare sånn plutselig. Ikke det, hun har jo inderlig håpet på å treffe Luna i sommer, men på en mer avtalt måte, være mer forberedt, liksom. 

For det hadde ikke blitt slik hun tenkte etter påsken og fram til skoleslutt. Joda, hun hadde jo prøvd å føkke opp , prøvd å gitt litt mer faen.  Luna derimot hadde hintet veldig om at de skulle finne ut av ting, henge mer sammen og bli ordentlige venner på en måte . Men Gunnhild ville ikke at det skulle gå ut over vennskapet med Sara igjen, og hun ville unngå  følelsen av å bli så bundet og styrt av  Luna, så hun hadde klart å holde litt tilbake. At Luna gav henne oppmerksomhet var jo i og for seg greit, hun følte seg til tider smigret, men var det egentlig helt ekte, eller prøvde hun liksom bare å vinne Gunnhild tilbake ? Et par ganger hadde det gått litt over streken, syns Gunnhild, og hun hadde sagt fra. "Ikkje klining, Luna, please" hadde hun sagt da Luna kom litt for langt over intimsonen. Etterhvert virket det som om Luna mistet litt av interessen. Hun hadde allerede reist heim da Gunnhild tok sommerferie, så de hadde ikke ønsket hverandre god sommer engang. 

Og nå bare dukker  Luna opp her helt uten forvarsel. Gunnhild klarer ikke å beskrive hva hun føler akkurat nå, hun tar automatisk hånden opp mot halsen og kjenner på pulsen, den kjennes  brått raskere. 

"Nei, eg tenkte berre å høre om eg kunne få ein kopp kaffe, " sier Luna litt ertende og spørrende til Gunnhild.  Luna møter bare et mistenksomt blikk fra Gunnhild. " Men , er du her åleine? Korleis har du kommt hit?" spør Gunnhild.  Luna ler og sier : "Moped". 
"Du har ikkje kjørt moped heilt hit ? " spør Gunnhild og rister på hodet. 
"Jo, kva gjer ein vel ikkje før å treffe deg"  svarer Luna med lett tonefall.
Gunnhild blir mer urolig, men sier bestemt:  "160 km på moped, nei det er ikkje sant!"
"Men det hadde vært kult då, ein halv dag på moped , med kaffestopp og liksom-røykepauser.... Fri som ørna!"  Luna snakker med en tilgjort drømmende stemme.
"Men , du kan ikkje berre dukke opp her, no, berre heilt plutseleg utan forvarsel? Skjøner du ikkje at eg vil veta på førehand om du skal kome på besøk",  sier Gunnhild . Hun høres litt irritert ut,  om hun er irritert på Luna eller på kaffemaskina er ikke godt å skjønne. Hun fortsetter:  "Eg har ein jobb å gjere her òg "  Hun kikker på kaffemaskina. "Men seriøst liksom, tok du buss hit?  – det tar jo omlag 5 timar.... og det går jo ingen buss tilbake i kveld, kva har du tenkt?"

"Gunnhild", seier Luna med bedende stemme  "Gjer deg ferdig her, eg venter på deg utanfor. Kan vi ikkje prate litt saman? Og heim kjem eg meg alltids. Går no hvertfall buss i morgon som det er laurdag. Kan jo høyre med foreldra dine om dei har eit rom til meg ?  Tru meg, du kjem IKKJE til å angre. Ikkje denne gangen! Vær så snill ... Og du: Ta med ein is til kvar av oss"  legger hun til og smiler innbydende før hun vender om og går ut. 

Utenfor kiosken er ikke Luna like selvsikker. Var nå dette så god ide? Gunnhild hadde ikke akkurat virket overlykkelig for å se henne.... Luna hadde hvertfall håpet på å få en god klem av henne i det minste . "Nei",  tenker hun med seg selv, "stay cool Luna!" . Sara sa det var en god ide, og er det noen som kjenner Gunnhild så er det Sara, Luna stoler på det. 

Det tar noen minutter før Gunnhild kommer ut fra kiosken. Og det blir visst ingen is på dem ser det ut til. Luna spør ikke etter isen, men tar istedet på seg et selvsikkert smil og sier : "Bli med så skal eg kjøre deg heim  - du får sitje bakpå mopeden sjølsagt."  De går bortover fra kiosken, og da de runder hjørnet  får Gunnhild seg en stor overraskelse. "Surprise !" ropes det . Og der står Ivar med van'en sin, sammen med Alex, Torstein og Peter. Gunnhild kaster seg om halsen på hver av dem. Hun er så glad for å treffe dem igjen, selv om det bare er noen få uker siden sist.  Luna står litt misunnelig på siden og ser på, hun skulle ønske hun også kunne være en del i denne ukompliserte gjensynsgleden. 

"Men, Sara er ikke med da? " spør Gunnhild, da det hele har roet seg litt ned.
Alex svarer bare: "Sara , nei ho har nokre ting ho skulle ordne med".  Han sier det på en sånn måte at Gunnhild ikke får seg til å spørre noe mer om det .  Ivar setter seg inn bak rattet og roper : "Hopp no inn, så kjøyre vi deg heim, Gunnhild!"
"Men , ikkje gløym pizzaen, då " sier plutselig Peter. "Å, det var bra du sa" sier Ivar og de svinger bortom gatekjøkkenet. Peter går inn og er straks tilbake med en stabel med pizza. 
"Kva skjer eigentlig?" spør Gunnhild da de er på tur videre. "Kidnapping"  sier Alex og ser bort på Luna.
Luna holder fingrene opp i lufta som om hun har en revolver og blåser av løpet. "Vi skal ha tidenes fest" sier Torstein og tar fram ei flaske øl. "Heime hjå deg, Gunnhild" Han flirer høgt . "Det blir heilt legendarisk" legger han til. Gunnhild ler godt av det hun tror er en Torstein-spøk.

Men det skal fort vise seg å bli sant, for når de kommer hjem til Gunnhild står foreldrene hennes klare til å reise bort. De har fått et innfall av at de skal til Bergen i helga, sier de og smiler. "De får kose dykk" sier mamma "... men ikkje for mykje" legg pappa til, før de gir Gunnhild en klem og drar av gårde. Gunnhild står måpende igjen . Plutselig kjenner hun et par armer sniker seg rundt henne bakfra  og en kjent parfymeduft når henne. "Sara!" utbryter hun og snur seg til en kjempeklem.  "Eg klara å overbevise dei om at dei burde ta seg ein helgetur til Bergen . Og at vi berre skal ha en fredeleg fest her. Med speidertema faktisk ." Sara smiler og fortsetter: " Vi skal overnatte i telt og væra utendørs meste av tida" "Du er heilt fantastisk, Sara, veit du det?" sier Gunnhild og klemmer Sara en gang til .
"Det var Luna som hadde ideen" hvisker Sara . Gunnhild ser bort på Luna som står og snakker med Ivar og Torstein. Hun får et stikk i hjertet. Tenk at Luna har planlagt dette sammen med Sara, for å overraske henne. Hun blir  varm langt inni hjertet. Men så må hun plutselig  le høyt , for der kommer Alex ut fra huset med et rutete kjøkkenhåndkle knytt rundt halsen, rett bak han er Peter med sin egen speiderskjorte, som er litt for liten,   og speiderskjerf  - og selvfølgelig med partybuksene på. "Alltid beredt!" roper de ut og gjør en slags speiderhilsen, og dermed har de erklært festen i gang på en måte.

Senere utpå kvelden er teltene kommet opp. Tonene og rytmene dundrer fortsatt ut fra musikkanlegget på eks-russebilen som Ivar kjøpte i vinter.  Det har til tider vært stor diskusjon hvilke låter de skal spille, men til slutt fikk Alex og Sara satt sammen en spilleliste som inneholder de fleste sine ønsker, og etter det har det bare vært god stemning. "Det er jo perfekt at det ikkje er naboar i kilometers omkrets her ! " sier Torstein 
"Eg sa jo at Gunnhild bur på eit fjell" svarer Luna, og ser rundt seg etter Gunnhild. 
Sara kommer bort til dem, og klenger seg sammen med Torstein. Hun sier halvhøyt til Luna, mens hun nikker mot huset "Gunnhild gjekk inn ein tur". Luna nikker som et slags stille takk, og går imot huset. 

Inne finner hun Gunnhild på kjøkkenet. "Skal berre ha eit glas med vatn", sier hun. 
Luna henter seg et glass og heller i litt vann. Hun ser seg rundt mens hun drikker. Hun husker godt hvor kleint det var sist hun var her, da de trodde de var alene og foreldrene til Gunnhild plutselig kom helt uanmeldt hjem. Hun fniser litt og sier "Litt anna stemning her nå, enn sist eg var her " Gunnhild ler litt hun også.  Luna beveger seg mot stua, hun tusler litt rundt og tar inn til seg alt det visuelle som minner henne om vinterferien sammen med Gunnhild her. 
"Oj, ukulela mi jo!" sier hun plutselig når hun får øye på den grønne ukulelen som ligger i ei hylle. "Eller den er jo di no då....". Hun ser på Gunnhild og spør om hun har øvd. 

"Nja, litt kanskje" sier Gunnhild.
"Få høyre då", sier Luna og setter seg forventningsfullt ned på sofaen.  

Jovisst, Gunnhild har da øvd. Eller hvertfall hatt framme ukulela nesten hver kveld. Tatt på den, gnidd nesa mot den og dratt inn lukten av det hun mente hang igjen fra Luna... jo, hun hadde øvd inn noen akkorder også, og nå var tiden plutselig inne, dette fikk briste eller bære..

Hun tar ukulelen fra hylla og sier : " Det er ikkje akkurat årets sommerhit, då " Hun setter seg ned på sofaen og ser litt bort på Luna. " Og det er eigentleg berre eit refreng. Den er frå Spotify-lista til pappa som han høyrer på i bilen. Veit ikkje om eg hugser teksten heilt ordentleg heller", sier hun litt unnskyldende.

Gunnhild tar et godt tak på ukulelen, sitter noen sekunder og memorerer litt , hun må konsentrere seg, tør ikke se på Luna i det hele tatt, er så redd for at pulsen skal galoppere i vei. Foreløpig har hun kontroll på den, så hun slår an første grep og begynner :

"I can try to resist, 
Try to hide from your kiss
But you"   
....det blir en liten kunstpause, hun må skifte akkord og få fingrene på de riktige strengene, tør fortsatt ikke se på Luna....så fortsetter hun ...

" But you know, 
But you know that I can't fight the moonlight

Deep in the dark
I'll surrender my heart
But you know
But you know that I can't fight the moonlight
No, I can't fight it
It's gonna get to my heart.."

Luna sitter bare og ser på Gunnhild, med munnen halvt åpen. 
"Ke syns du?"  spør Gunnhild forsiktig og tør endelig møte blikket hennes.
Det blir stille noen sekunder.
"Ka eg syns ?" Luna bryter stillheten. Hun har aldri før hørt en så nølende, vaklende og ustemt sang, og likevel er det helt nydelig. Det kjennes som det er en kraftledning som strømmer direkte fra hjertet til hjertet, mellom dem. 
"Du lura på ka eg syns?" Hun gjentar spørsmålet og lener seg mot Gunnhild. Gunnhild nikker og ser litt brydd ut. "Dette er ka eg syns....", sier Luna til slutt med dirrende stemme. Hun stryker Gunnhild over håret, nedover kinnet, trekker henne inntil seg og kysser henne. All lengsel og ømhet som hun har bært på så lenge, legger hun i dette kysset. Og hun kjenner til sin store glede at Gunnhild også gjør det. De stopper litt opp og ser på hverandre, som om de ikke helt har sett hverandre på ordentlig før. 
" Terningkast seks...? " spør Luna lurt og sender Gunnhild et forførende blikk. Gunnhild bare nikker, smilende.  Ukulelen glir sakte ut av hendene hennes og faller på gulvet. Ingen av dem enser det..  de enser heller ikke Sara, som står ute i gangen og ser smilende på dem  - nesten som en spøkelsesaktig engel . Hun holder fingrene opp i hjerteformasjon før hun lister seg stille ut til de andre...
"


Finale - Trappa ( - skrevet av Alie)

 

Å, det gjorde meg så godt å skrive denne siste fanfic'en (bare scroll litt ned).

Håper den kan være til hjelp for andre også.

Nå klarer jeg endelig si farvel med Gunnhild og gjengen, dvs. aller aller helst på gjensyn da. 
Og hvis Lunhild nå kommer til å rote det til igjen får de jaggu finne ut av ting sjøl!
(Jeg har hvertfall gitt dem en ny sjanse til å få ordnet opp).

Nå kjenner jeg på mission completed for min egen del, det gjenstår bare at Kjersti W.H.
( @Kjersti_wh #Kjerstiwh ) eller noen av de andre serieskaperne på Lovleg kanskje har lest litt av det jeg har skrevet, og at de har blitt mektig provosert og så forbannet at de på et eller annet vis kan trosse fram et offisielt livstegn fra Lovleg-gjengen, hva som helst egentlig, men aller aller helst en sesong 3 for å vise oss hvordan det EGENTLIG var tenkt at det skulle være.

Takker med dette for meg – og tusen takk for de hyggelige tilbakemeldingene.

  og [drage] til alle !

 #Takkforlovleg

#Lovleg #Lovlegnrk #Lunhild

#Reddlovleg 

 

 

Trappa.

Gunnhild er akkurat på tur ned fra 2.etg i hybelhuset. Hun har vært å snakket med Ivar - Verdens beste mann! Han som alle trodde bare satt som en nerd og gamet hele natta, men som plutselig viser seg å ha et rikt sosialt nettliv med gode venner, ja til og med en nettkjæreste.  Ivar  -  som syns hele livet ble meningsløst da Frank Zappa ble mett av dager og døde. Gunnhild ser ofte på Ivar som en slags supermann med et dobbeltliv. Her på Sandane går han liksom litt under radaren, men Gunnhild har hørt spennende historier om Ivar sine redningsaksjoner i Hennebygda. Han har reddet opptil flere geiterkillinger og lam som har stått fast på fjellhyller i bratte berg, nesten med eget liv som innsats. Frank Zappa var ei sånn geit som han en gang hadde berget ned fra fjellet, så hun forstår godt at Ivar ble så lei seg når akkurat den geita døde for litt over en måned siden. Ivar - verdens beste mann! Han som så ofte stiller opp som sjåfør og aldri har krevd noe for det. Gunnhild har nå hatt en seriøs prat med han. Hun har fått eksamensrelaterte tips for de fagene Ivar tok i fjor, som hun nå har i år. Hun føler seg litt voksen når hun nå har avtalt å gi han en liten sum penger for all kjøringa han har stilt opp med i vinter. Men Ivar har fått streng beskjed om ikke å nevne dette for noen andre, spesielt ikke til Sara. For hun vet at Sara ikke har så god råd.... Men Gunnhild derimot har nettopp fått overført litt penger fra foreldrene sine, så da tar hun seg råd til å betale Ivar litt for drivstoff til bilen. Hun smiler for seg selv mens hun går mot trappa. "Sjokoladepenger til eksamenstida" stod det på vipps-meldinga fra mamma, med overføring på 3000 kroner. Tenk om hun skulle kjøpt sjokolade for alle de pengene.... hun ser for seg et helt berg av sjokolade og seg selv sitte i midten gomlende på en melkesjokolade i ene hånda og med pensumboka i den andre.......

Gunnhild har akkurat kommet bort til trappa da hun plutselig hører en kjent stemme der nede som nynner en sangstrofe, på tur opp trappa. Hun kikker ned.... på Luna. Det kjennes plutselig som om hjertet hopper over et par slag. Hun har ikke truffet Luna helt alene, de har ikke møtt hverandre bare de to, siden rett før påske da hun på en måte slo opp med henne. Hun blir stående og får med ett en følelse av et slags throwback.  "Åh, hei," sier hun "Har akkurat vært å snakket med Ivar og..."

"Gunnhild....", avbryter Luna med den dype varme stemmen sin, den som kan smelte gjennom nesten alt. Hun har stoppet opp nederst i trappa og ser opp mot Gunnhild. Så viker blikket hennes, hun biter seg litt i leppa, ser bort på veggen på det velkjente bilde av et brudepar som ingen egentlig vet hvem er, det har vel hengt der siden forrige leietakere, eller kanskje de forrige før der igjen. Luna myser litt med øynene, strammer leppene litt før hun fester blikket på Gunnhild igjen. "Eg lurer litt på om..... eg....   eller du....   eller vi.... eller, eg veit da faen eg..." Hun slår blikket ned.

Gunnhild har lyst å bare springe ned og holde rundt henne og kysse henne, men noe stopper henne i det. Hun går et trinn ned – dette er jo akkurat som den første gangen Luna kysset henne edru, men nå er visst bordet snudd på et merkelig vis. Hun ser ned på Luna og sier: "Eg trur eg skjønner....  du vil kanskje vi skal prøve igjen?"  Gunnhild smiler og går langsomt trinn for trinn ned trappa mens hun snakker. "Ta det litt mer chill? .....Eller er det kanskje litt 50-talls?"  Hun stopper da hun har kommet halvvegs ned i trappa. "Kom her" sier hun. Luna kommer sakte opp til henne. "Sett deg", sier Gunnhild. De setter deg ned på det samme trinnet midt i trappa. "Lukk auga", sier Gunnhild. Så kysser ho Luna , først på ene kinnet så på det andre, og til slutt i panna. Da Luna åpner øynene, er de blanke av tårer. Hun biter litt i underleppa på ene siden og spør rett fram: "Gunnhild, det er så mykje du ikkje veit om meg enno. Eg vil gjerne at du skal bli betre kjend med meg - vil du det?   .....Å eg saknar so å henge med deg.... Eg vil gjerne be deg med .... på ein slags date...? ...."  Gunnhild nikker og sier svakt mens pulsen banker "Ja, eg vil gjerne bli med deg på date. Det er mykje meir av meg òg som du kan bli betre kjend med ". Gunnhild tar hendene til Luna og ser på henne. "Kan vi ha en avtale rett etter den siste eksamen, så får vi konsentrert oss i eksamenstida - kvar for oss?" Luna nikker. Hun har allerede en tanke om hvor hun vil ha Gunnhild med på date, og sier: "Men eg kan ikkje love at eg ikkje vil flørte litt, når eg tilfeldigvis treff på deg innimellom før det". Hun smiler ertende og trekker litt på den ene munnviken. "Det må vere lov" sier Gunnhild og ler litt. Luna bøyer seg mot Gunnhild og holder hendene formet som en trakt mot det ene øret hennes og hvisker : "Eg syns du er søt". Så snur hun litt forsiktig på hodet til Gunnhild med den ene hånden og hvisker noe i det andre øret. Gunnhild kjenner blodet strømmer gjennom hjertet. Hun er ikke helt sikker, men hun syns å høre: "Trur faktisk eg elskar deg".

 


Sara og Peter - (skrevet av Alie)

 

"Sara, veit du at det står om deg i Bibelen?" Peter og Sara er åleine på hybelhuset denne kvelden. Sara har insistert på å ha lese-, skjerm- og treningsfri kveld saman med Peter. Ho tykkjer dei treng det no like før det tek til med alle eksamensførebuingar, folka rundt ho blir så inneslutta når dei startar å tenkje på eksamenar. Det er så koseleg å berre sitje å prate med og høyre på Peter. Om alt og ingenting. Når dei er fleire i lag er ikkje Peter den som pratar mest, men når han kjem til ordet er det ofte artige ting han kjem med, på sin måte. Akkurat no sit dei og drikk te i lag, og Peter har visst peila seg inn på nytt samtaleemne. Det er kan hende ikkje akkurat yndlingstemaet til Sara, liksom. Ho må likevel innrømme at ho blir litt nysgjerrig av spørsmålet til Peter. "Nei, eg har alder lese noko i Bibelen, eg er korkje døypt eller konfirmert ein gong" svarar Sara, men ser likevel spørjande bort på Peter.

 "Jau, det står at Sara føder ein gut når ho er om lag 90 år" flirer Peter. Sara rynker panna eit sekund. Tankane går fort over på ...... veit Peter òg om aborten? Men ho skundar seg å le det bort. Ho kastar ei pute på Peter og seier: "Kødde du Peter, trudde du skulle kome med noko seriøse greier.... og sånne ting trur du på?" Peter berre ser smilande på Sara. Det er noko fint i augo hans, synest Sara, men kan ikkje late augo kvile for lenge i hans. Sara skjerp deg, tenkjer ho, du er jo samen med Torstein.

"Det står om meg, eller Peter òg då", held Peter fram og blir taus. Sara kikar bort på han : "Ka då? Var det du som var skuld i at ho der gamle Sara fekk ein unge kanskje?" Seier ho og set opp eit ertande glis. "Nei, dei to levde ikkje i den same historia. Du veit vel at Bibelen har fleire historier og mange ulike bøker, nesten som eit gammalt bibliotek."  Dei blir sitjande litt stille, og held kring om kvar sine te-koppar. "Ja?", seier Sara til slutt litt utolmodig, "Kva var det med Peter då?" Ho synes ho må følgje opp Peter sitt samtaleemne. Av og til må ho liksom dra orda ut av han. Verkar til tider som om han ikkje vil vera til bry med praten sin, han trur kanskje han verkar døll. «Peter, ja, han var liksom bestevenen til Jesus. Men han var ikkje der då han verkeleg burde, då når Jesus vart dødsdømd... du veit påsken og den historia der..." Peter høyrast nesten litt trist ut. Sara sit seg nærare og ruskar litt i håret hans. "Men Peter, du tek det vel ikkje personleg , alt det som står i det der Bibel-biblioteket? Det trur eg ikkje kan vere særleg sunt".  Peter lener seg litt mot Sara. "Nei", seier han ettertenksamt " Eller eg veit'kje heilt....det står jo så mykje bra der også... uansett korleis eg har det, kan eg finne noko å lese som går rett inn.... visdomsord, på ein måte.. eg kan vise deg ein gong du treng det " . Han smiler til Sara. Ho nikkar sakte og stirer litt framfor seg.

"Du får tru ka du vil for min del, eg e so glad for at me e vener uansett", seier Sara meir diplomatisk og legg ein arm kring han og klemmer han inntil seg. Ho veit at Peter ikkje vil tolke signala feil. So lenge ho er saman med Torstein, vil aldri Peter tenkje på noko anna enn venskap. Peter er verkeleg fin sånn. Til å stole på, liksom. Dei kan prate om det meste, og sitje tett saman, utan at det blir noko kleint mellom dei. Eller korleis Peter føler det veit ho jo eigentleg ikkje..... "Men du" seier Sara med eitt. "Eg berre undrar, har du nokon gong vore skikkeleg forelska? Førr, er det ikkje sånn at kristne helst skal venta ei stund med å ha sex? Korleis klare dåkker det, liksom?"

Peter ser på Sara med eit skeivt smil. "Vi har jo ikkje noko lovverk som seier det ... men du veit... eg trenar jo ein god del då",  svarar han litt kryptisk. Han skal til å seie noko meir, med så bli han avbrote med at ytterdøra slamrar. Gunnhild og Alex er på veg inn. Gunnhild kjem til syne i døra inn til stua, ho ser på dei og spør: "Kva gjer de på?"
"Å, vi berre løyser nokre verdsproblem" svarar Sara lettare ironisk og rettar seg litt meir opp i sofaen.
"Det vil eg òg vere med på" seier Gunnhild og dumpar ned saman med dei og kvernar ut: "Eg berre lure på.... viss det var nokon som hadde som yrke å løysa verdsproblem, kva trur dykk dei hadde hatt i løn?" Ho ser spørjande på Sara og deretter på Peter før ho held fram. "Kva for utdanning måtte dei ha teke, kven ville vore arbeidsgjevaren og trur dykk dei ville fått ekstra bonus om dei faktisk klara å løysa eit verdsproblem? Ville det vore skilnad i løna om det var ei dame eller ein mann som løyste problema, og ville dei ha kome fram til same løysinga?» Gunnhild snakkar nesten både på innpust og utpust.

Dei andre berre ser rart på Gunnhild, alle spørsmåla hennar blir liksom berre hengande i lufta . Alex glor på henne, og bryt til slutt tagnaden med å seie slik berre han kan: « Det høyrast meir ut som eit politisk problem. Skal DU bli politikar så blir hvertfall EG sofaveljar!»

 


Ukulela ( - skrevet av Alie - denne gangen prøver jeg meg på nynorsk :-) )

«Sara, har du lånt ukulela?» Gunnhild kikker ut av døra frå rommet sitt. Sara set blikket i Gunnhild. Ho veit at ukulela betyr noko veldig spesielt for Gunnhild .«Nei,  ville eg sjølsagt ha spurt først», seier ho og fortset «men det kan jo vere nokon andre, Alex kanskje ?». Gunnhild kjem ut frå rommet, og seier: «Den låg på nattbordet ved senga mi, men ho er ikkje der no». 
Då høyrer dei Alex frå stua: «Er det ei ukulele dåkker leita etter, så ligg det ei her av ei eller anna årsak...». Gunnhild går inn til stua med raske skritt og grip tak i den grønne ukulela. «Ho er mi! Den som vil låna ho må spørja først!» seier ho med bestemt røyst. Så trampar ho inn på rommet sitt og lukkar døra. No skal ho jammen henge opp ukulela på veggen, så kanskje ho får vere i fred.

Ho finn fram ein stift og litt snøre, bankar stiften i veggen med ein sko, festar snøret på ukulela og skal til å henge den opp, då den nett glipp ut av hendene og fell i golvet. Gunnhild tek den opp med skjelvande hender. Heldigvis har ho ikkje vorte øydelagt. Men kva er det? Det stikk noko ut av strengholet, ser ut til å vere eit papir. Det må ha vore fast inni ukulela, ho hadde hvertfall ikkje sett det før, kanskje det hadde losna då ukulela datt ned? Gunnhild prøver å ta det ut, men det er innesperra bak strengane. Ho løysner forsiktig på ein streng. Ho må løysne to strengar før ho endeleg får ut papiret.
Ho brettar forsiktig papiret ut. Det står skrive ein tekst der. Og ho kjenner hjartet gjer et lite hopp når ho ser handskrifta. Gunnhild føler pulsen stig i det ho set seg ned på sengekanten og byrjar å lese.
«Trur du på tilfeldigheiter? Eller er det noko som styrer tilfeldigheitane? Kanskje tankane våre.....? Viss nokon i det heile finn denne teksten, er det vel i framtida, fleire år etter at eg har skrive han. Kanskje du har funne denne ukulela på ein loppemarknad eller noko? Du skal i såfall vite at denne ukulela høyrde til den finaste jenta i verda. Ho fekk han den dagen det vart slutt mellom oss. Ho er den einaste som nokon gong har sagt at ho elskar meg. Ho har opna meg opp på ein måte eg ikkje kan forklare, men vi såg ikkje kor vegen vidare skulle gå. Skulle ønskje eg hadde evner til å skjønne alle tankane hennar. Eg ville ho berre alt godt, og vi var jo så tiltrekte til kvarandre, som kraftige magnetar. Om den krafta kunne vorte brukt til energi, ville vi saman kunne løyst mange miljøproblem i verda. Men likevel var det som om vi ikkje forstod heilt kva den andre meinte. Det heile er så merkeleg, vi bruka det same språket, dei same orda, ja til og med nesten same dialekt. Men likevel var det som om vi snakka forbi kvarandre. Analyserte alt på kvar vår måte. Eg ser ho nesten kvar dag, og eg let som ingenting. Ser ut som ho har det fantastisk bra no. Ho blomstrar og skin slik berre ho kan, ofte saman med si beste venninne. Og eg vil ikkje øydelegge for ho. Ho betyr ikkje absolutt alt for meg – for det kan ingen gjere, vi kan ikkje eige kvarandre. Men i alt eg gjer så er ho der inni meg på ein måte, om du skjønner. Viss det er slik det er å elske nokon, ja då elskar eg ho då... Eg berre smiler og vil at ho skal tru at eg òg har det berre fint. Likevel har eg eit lite håp om at ein tilfeldigheit kan føra oss i lag igjen, kven veit? Du som les og lev i framtida, du veit kanskje?»
Gunnhild sit heilt stille ei lang stund etterpå. Ho tenkjer. Denne teksten var frå ei heilt dønn sår og ærleg Luna, slik ho ikkje har late nokon sjå ho. Det var så visst ikkje skreve TIL Gunnhild. Men det var definitivt skrive OM henne, berre i ei slags fortid. Så tenkjer ho at ho ikkje må tenkje så mykje. Så tenkjer ho: Nei, no er nok banana vorte heilt mørkebrun. Men kva var eigentleg dette med å tenkje på banan? Det finst jo mange fleire fruktar. Kanskje finst det faktisk ein frukt som er brun? Kva med kokosnøtter! Er kokosnøtter frukt? Jau, slik er det! tenkjer Gunnhild med eit lite rykk i kroppen. Luna er kokosnøtt, mørk og kvit, og no har skalet byrja å slå sprekkar. Forresten, det var jo ein tilfeldighet at ukulela fall i golvet og papirlappen kom til syne, var det ikkje?

   


Lunas (for)historie (- en fanfic av Alie . ... Beklager at det ikke er på nynorsk ...)

 

Det er strålende vær og mange fridager ligger klare. Det som skulle bli en fin påskeferie, er blitt helt annerledes enn planlagt. Luna sukker og legger fra seg gitaren. Klarer ikke konsentrere seg, er bare rastløs. Hun har ikke flere tårer igjen, men smerten kjennes like godt. Prøver å ikke tenke på Gunnhild.... ikke tenke på Gunnhild.... ikke tenke på Gunnhild. Må tenke på noe annet! Før har hun alltid klart å viske vanskelige ting ut med musikk. Men denne gangen er det så mye verre enn alt annet hun har vært borti - og det er faktisk mye!

Hun reiser seg og går bort til skrivebordet. Der ligger brevet. Hun åpner det - nok en gang og kikker tomt ut i lufta. Brevet har hun lest sikkert tjue ganger eller kanskje mer. Konvolutten er adressert til henne. Der det pleier å være frimerke er det ferdig påtrykket porto. Brevet er ser veldig "statlig" ut, sånne brev som man lar ligge noen dager før man tar mot til seg og åpner. Så leser man det, skjønner hvem det er fra men ikke hva de vil. Det er skrevet på byråkratisk språk. Man kan lese det en gang til, skjønne litt av innholdet, men ikke hva det forventes at man skal gjøre. Leser det igjen og igjen. Gang på gang. Får likevel bare med bruddstykker.

"Vil bare orientere......den dagen du fyller 18 opphøyrer... .. vil du ikkje lenger ha ..... i hovudregel vil nåværande tiltak vidareførast, såkalla etterverntiltak ......naudsynt hjelp og støtte ... overgangsfasen til sjølvstendige liv som vaksen.....grundig vurdering.... dersom du er einig.... innkalla til møte.....gjere om vedtaket innan eitt år...."

Luna føler seg splittet i hele situasjonen. Helt siden hun begynte på videregående har hun følt hun mestret livet. Følt på at hun klarer seg selv. Trenger ingen hjelp, det bare ordner seg - på den måten hun vil.
Men nå i perioden etter forholdet til Gunnhild skulle hun ønske hun kunne slippe alle de mørke tankene, og bare krype opp i armkroken til sin egen mamma, eller kanskje pappa, og bare være der. Hele påsken.
Men det er jo helt umulig, da må hun jo grave seg ned sammen med dem på kirkegården. Luna drar litt automatisk på smilebåndet av sin egen svarte sarkastiske humor.

For det var slik hun så dem for seg, foreldrene. Forståelsesfull og med mye omsorg. Uforpliktende kjærlighet. Ikke som i beredskapsheimen hun måtte bo i etter ulykken. Tragedien.... Hun hadde bare følt seg fremmed og bortplassert der. Alle prøvde nok det de kunne å ta vare på henne - forstå henne. Stakkers lille Luna som plutselig ble foreldreløs.. Men hun ville ikke bli syns synd på, ikke engang da, når hun bare var 5 år. Hun ville bare bli sett - som Luna - og bare Luna, ikke stakkars Luna. Etterhvert hadde hun fått en overbevisning om at alle som tok hånd om henne gjorde det bare fordi de syns synd på henne, eller fordi de ble betalt for å ha omsorg for henne. Kanskje det var hun som var skyld i at ting alltid ble trøblete, eller kanskje det var systemet som ikke fungerte for henne....kanskje det var begge deler. Hun hadde hvertfall ofte fått skylda for å skape dårlig klassemiljø på skolen, og problemet ble alltid løst ved at hun måtte flytte, bytte skole og fikk "ny familie". Hele 3 ganger hadde dette skjedd, og det føltes mer og mer vanskelig å knytte seg til sted og folk.

Men det var før. Nå har hun jo hvertfall Billie. Gode stødige Billie. Luna må innrømme at ting var blitt mer på stell etter at hun traff Billie. I starten var det et litt merkelig vennskap, men nå er de omtrent som søstre. Eneste hun kjenner seg litt i familie med. Og Luna er overbevist om at de har utviklet en telepatisk link seg imellom. Sånn som nå: Billie kommer til å ta kontakt med henne innen neste kvarteret, det kjenner hun på seg.

Billie-Billie-Bop - Luna rister sakte på hodet. Hadde det ikke vært for Billie, hadde hun helt sikkert ikke vært her nå. Luna bodde på Værlandet i ett og et halvt år. Det var resultatet fra nok et vedtak i systemet om at det var bra for henne å skifte miljø, og denne gangen til et mindre sted. Hun begynte på ny skole der, og møtte Billie. Billie var ikke som de andre. Hun hadde ikke spurt Luna om alt mulig eller gravd i fortida hennes slik de fleste gjorde. Og hun syntes ikke synd på henne. Hun bare var - der og da. Slik hun fortsatt er - her og nå. Det var Billie som fikk Luna til å elske musikk, og gjennom musikken fant Luna endelig en måte å uttrykke følelsene sine på. Og før Luna igjen måtte flytte, fra Værlandet til Nordfjordeid, hadde Billie bestemt at de to skulle gå videre med musikken, de skulle begynne sammen på musikklinja på Firda. Men da måtte de ha gode nok karakterer til å komme inn der. Det ble motivasjonen for Luna gjennom det siste året på ungdomsskolen. Og gleden var stor da både hun og Billie kom inn på Firda.

Hadde det ikke vært for Billie hadde hun heller ikke møtt Gunnhild. Luna sukker nok en gang. "Å, Gunnhild, hvordan klarte vi å rote det til? Eller hvordan klarte JEG å rote det til? " sier Luna oppgitt til seg selv.
Hvordan var alt blitt så komplisert? Luna hadde jo kontrollen. Hun trodde hvertfall det... Nå ser livet ut til å styres bare av tilfeldigheter. Hun må lære seg å takle tilfeldighetene. Tilfeldighetene som var årsaken til ulykken, tilfeldighetene som gjorde at hun traff Billie. Og Gunnhild. Tilfeldighetene som ville dukke opp etter påsken... Hm.... noe måtte vel kunne styres....litt... kanskje hun skulle be Gunnhild på en date... før sommeren hvertfall, selv om det høres 50-talls ut. Ikke sikkert de var så dumme på 50-tallet. Kan jo være noe lurt i det å bli kjent med tankene og hjertene til hverandre, før kroppene. Prøve en gang til å begynne fra den siden. Men ikke la praten bryte hverandre ned, sånn som den dagen med ferga. Heller gjøre noe aktivt i lag, og la tilfeldighetene styre snakkingen...litt sånn som hos Gunnhild. Gå på tur,  kanskje??  Det kunne vel Gunnhild likt.. og Luna ville kanskje også begynne å like det hvis Gunnhild ble med...

Med ett gir telefonen lyd fra seg, og Luna rykker til. "Hei, skal vi treffes og spille litt i lag?". Det var fra Billie. Luna smiler litt og nikker for seg selv - det der er hvertfall ingen tilfeldighet.

  


På kino (- skrevet av Alie)

 

Okei. Mens vi venter på en tilbakemelding vedr. en evt. sesong 3 kan vi vel ha det litt gøy imens. 

Her er mitt bidrag til videre oppdiktet handling. Ikke sikkert det blir så mange som kommer til å leser dette, men likevel 🙂 :

På kino 14.04.2019. 18:55

"Å, du har såå greie foreldre, Gunhild!". Sara sukker og lener seg litt mot Gunhild mens de går inn til bilettkiosken på kinoen. "Så snilt av mor di å gi oss penger til kino, det blir litt avveksling til Netflix på Pc'n, for å seie det mildt"
Sara smiler til Gunhild som smiler tilbake og svarer: "Ja, eg e berre glad ho ikkje insisterte på å bli med, ho pleier alltid å skal analysera filmen i etterkant, og det er litt slitsomt....."

De kjøper billetter og litt snop, før de går inn i den halvmørke kinosalen og finner plassene sine. De var litt seint ute med billettkjøp, så de fikk plass helt ytterst på ei av rekkene. Det er lenge siden Gunhild har vært her på kinoen, de siste åra syns ho det var flaut å gå på kino bare sammen med mamma, så da droppa ho det heller. Ho hadde jo ingen venner å gå på kino med. Da ho var sammen med Lasse ville han visst ikke at de skulle dra ut blant så mye folk, heller bare være i lag de to alene eller dra på kjøretur til et anna sted.

Reklamen er allerede godt i gang... "Money back on the skætt - Money back on the skætt", lyder det fra lerretet. Gunhild ler litt, den der er fortsatt litt weird og litt funny. Kanskje ho burde sette seg litt inn i dette med skattemeldinga nå i påsken, kunne jo kanskje få en liten leksjon om det hos mamma.

Det er en del folk i den lille kinosalen, og stadig siger det flere inn.
"Å nei, der er Lasse!" hvisker plutselig Sara og ser ned mot inngangsdøra til kinosalen. "Har ikkje akkurat so veldig lyst å prata med han no, har du ?" "Nei!" sier Gunhild og blir nesten litt nervøs. "Men han kjeme jo til å måtte gå rett forbi oss, han vil jo ikkje unngå å sjå oss". Lasse sjekker setenummer på billettene og begynner å gå oppover langs rekkene sammen med kameraten som er med han. "Kyss meg!" sier Sara plutselig og ser på Gunhild. "Hva? Nei... " svarer Gunhild litt forvirret. "Jau, gjer det! " insisterer Sara " Det er en naudsituasjon!"  Sara bøyer seg mot Gunhild. Gunhilds lepper møter Sara sine. Det virker merkelig, men også litt godt. Gunhild lukker øynene. Det kiler på en måte litt. I hjertet - men ikke noe annet sted slik det har kjentes når hun kysser med Luna.....

Det ble et passe langt kyss og når Gunhild åpner øynene og leppene glir fra hverandre står Lasse og kameraten hans like ved rekka og ser på dem. Lasse ser på Gunhild helt uttrykksløs, slik han pleier å se ut når han ikke vet helt hva han skal si. Kameraten ser på Lasse og prøver å skjule et glis. Lasse sier med toneløs stemme: "Hei Gunhild. Så du er heime i påsken og koser deg, ser eg? " . Så nikker han kort til Sara og går videre. Jentene fniser stille til Lasse er noen rekker bak dem, så sier Sara litt strengt: "Du trengte ikkje å bruke tunge då!" 
"Å, sorry" svarer Gunhild og ser ned " men eg tenkte litt på Luna...".

Etter filmen trekker jentene ut sammen med de andre i salen. Da er det noen bak dem som roper på Gunhild. Gunhild snur seg. "Hei, deg er det lenge sidan eg har møtt!" sier ei av jentene som kommer mot dem. Hun måler Sara litt opp og ned med øynene og smiler litt rart til henne. "Ka gjer du no for tida?" sier hun henvendt til Gunhild. "Å, eg går studiespes på Firda, eg" sier Gunhild. "Å, på Firda?" sier jenta. Ho snur seg mot venninna si og sier: "Men er det ikkje der Billie også går, berre på musikk? Og ho venninna hennes... var det Luna ho heitte?" Så vender ho seg til Gunhild og Sara og sier "Ja, for dere kjenner vel sikkert dei? Hvertfall Luna, for dere vankar vel litt i samme miljø ser det ut som ... ?" Ho ler litt kunstig, og venninna prøver å holde tilbake et knis. Gunhild klarer ikke å oppfatte om de er hyggelige eller hånlige, men Sara tar Gunhild bestemt i hånda og drar henne med seg mens ho sier: "Kom Gunhild, dette treng me faktisk ikkje finne oss i!"

 


Folkens!

Dette går ikke. Vi må redde Lunhild! Om vi så må skrive videre selv på historien.
Jeg klarer ikke gå å tenke på hvor vondt Luna har det. Er ikke så god å skrive selv, så er det noen flere som blir med ?

Jeg starter med et kort "klipp" fra i går (fredag 12.04.2019):

Gunnhild og Sara kommer med bussen til Høyanger og blir hentet av Gunhilds mor, som blir noe forundret og utbryter til Sara: "Å, er det du som kjeme heim med Gunnhild !". Hun smiler litt forlegent, men ønsker henne hjertelig velkommen. De kommer heim til Gunnhild. Det første de ser er det flotte flagget som vaier i vinden . Gunnhild smiler til mamma og sier varmt : "Takk, mamma!" .

Så kommer pappa og det oppstår litt artige / kleine misforståelse om Sara og Gunhild, om de vil ligge i hver si seng eller i dobbeltseng og slike ting. Men tingenes tilstand blir til slutt oppklart og klippet avsluttes med at alle spiser pizza med Jarlsbergost. Og Sara bare nyter det og stråler av takknemlighet.

Sender nå stafettpinnen videre! Skjer det noe i kveld eller senere i påsken? Dukker Lasse opp i en eller annen sammenheng?? Fortell fortell .