Nøtteskapet

Lovleg - Fanfics - Dikt - Andre tekster

Spoken Word from Torstein (innsendt av Logo)

(Hvis noen vet hvem som er forfatter av denne, så skriv det gjerne i kommentarfeltet så får vi creds til rette vedkommende :-))

 

Spoken Word from Torstein

Eg elskar deg, Sara
men orda for slikt er`kje gitt meg
Kan du ikkje sjå det?

Eg ropar taust
spelar traust
tårene mine site ikkje laust

Alt eg vil er å nå deg

Du er blitt blå
Så kvar vil du gå?
Eg kan ikkje sjå det

- langt mindre forstå det
men viser du veg
vil eg gå der

Ja, eg trenar og festar
eg er den eg er
Kan du ikkje sjå meg?

- Så sterk, at ville hestar
eller skuggen du ber
held meg ikkje ifrå deg

Eg kjenner meg halve
Når du er so kalde

Ikkje noko er legendarisk utan deg

Sorry, not sorry
lat oss legge det bak
Du er ikkje svak,
men treng å kvile
bakom smilet

Så lat meg vere sterk for deg
bruke kreftene mine for deg
så ber eg sofaen oppi åsen kor tid som helst
for deg

Eg nektar å seie farvel
Gir deg mi sterke hand
Trur eg kan knyte band
Kan du?


Fanfic om Ivar - (sendt inn av Gry)

 

Faren har ringt han igjen og lurt på om Ivar kjem heim fredag ettermiddag. Han treng hjelp i fjøsen som vanleg, og Ivar seier ja, som vanleg. Faren har jo ikkje så mange andre å spørje, og det er jo ikkje hans feil at helsa svikta. Han vart godt vande då Ivar budde heime, og særleg året etter ungdomsskulen. Ivar budde framleis heime og hadde eigentleg betre tid enn han burde, ettersom han ikkje byrja på vidaregåande, og heller ikkje fekk seg jobb. Det vart garden, mopeden og gamingen som fylte dagane. Og faren trengde han.

Å byrje på Firda gjekk betre enn han frykta. Fjellturen i starten av året, då han vart kjent med Sara, hadde gitt løfter om nye erfaringar og ting å glede seg til. Det gjekk ikkje heilt slik som han håpa då. Torstein trakk lengste strået, igjen. Slik hadde det vore sidan barnehagen. Torstein som ropte høgst, var frampå, fekk bestemme, blei lei seg om han ikkje fekk det slik han ville. Ivar som var grei og tok omsyn. Dei passa godt ilag på den måten. Var jo gode kameratar.

Desto meir vondt gjorde det når han heile tida vart minna om at Sara og Torstein var saman - latteren deira, kjærteikna hennar i nakken til Torstein, lydane gjennom veggen om kvelden.. Ivar hadde trudd han skulle bli gal. Det var godt å synke inn i dataskjermen og gløyme alt anna. Og heilt greitt å reise heim på garden i helgane, då alt elles toppa seg med festing med hybelhuset.

Men lengte; det gjorde han. Etter varme, kropp, nærheit og utløysing for alt som på ein måte låg på vent. Og han kjende på ein veksande frustrasjon over å vere «han fyren» som aldri skulle få kome til ordet, men berre tilpasse seg andre sine ynskje.
Gunnhild som ville miste jomfrudomen; jadå, umiddelbart tykte han det var strålande å bli spurt om hjelp i ein slik samanheng. Litt flaut å tenke på no. Men han klarte berre ikkje å ligge med nokon andre så lenge tankane var hjå Sara.
Å ha sex. For Ivar var det visst ikkje berre eit teknisk spørsmål, ikkje berre kropp. Alle slags kjensler var innvevd i dette mystiske området, og han kunne ikkje skilje det frå kvarandre. Han skulle ønske han var anleis skrudd saman, litt meir kynisk. Sannsynlegvis ville mange ting vore lettare då. Men Ivar visste at han ikkje kunne skru av kjenslene sine. Han og Gunnhild var litt like der, det med at innsida var litt for mykje utanpå.

Då Gunnhild sendte melding i fjor og lurte på om han ville vere med å sjå film etter at dei i første etasje hadde hatt vaskemøte, hadde han kjent ei kribling i kroppen som nesten fekk det til å svimle for han. Torstein og Sara var ikkje ilag lenger.

Han hugsa ikkje noko av filmen. Sara hadde sett seg så tett inntil han i sofaen at han kjende pusten hennar. Alle innestengde kjensler som han hadde prøvd å kontrollere bobla fram og han følte at alt gav meining, no var tida inne. Han og Sara skjønte kvarandre endeleg. Ho hadde bruk for han og visste at han var den rette, den ho kunne stole på, den som kunne gi henne ro og tryggheit.

Dei låg saman. Etterpå sa Sara at det hadde vore fint og ho strauk han gjennom håret. Seinare forstod han at han ikkje hadde vore så nær henne som han trudde. Det var eit univers mellom dei og han forstod det ikkje før etterpå. Etter teaterframsyninga på skulen. Han hadde ikkje fått med seg kva stykket handla om, han hadde berre sett Sara, den raude kjolen hennar, huda, augo, håret, stemma…. Den stemma som hadde vore så mjuk og varm, vart kald som is. Ho var ferdig med han. Han var «den fyren» igjen.

Sara gjer alltid som ho vil. Han måtte berre ta avstand. Etterkvart har det med Sara gått over, men han unngår henne om han kan. Han merkar at han treng avstand frå Torstein også. Han gidd ikkje spele den gamle rolla si lenger, men har ikkje funne den nye heilt enda.
Kanskje derfor han treng rollespelet?
Luna dømmer han og seier at han ikkje har eit liv. Men kva veit ho om dragar og eventyr? Bak skjermen har det opna det seg ei ny verd. Der har han møtt Frida. Dei bevegar seg i ukjent land ilag. Er eit team. Speluniverset er full av spenning, romantikk og magi. I den postapokalyptiske verda blir heltar og venner du kan stole på sett pris på. Det fins eit uttal av eigenskapar og opplevingar å velje mellom.

Timane går fort. Han må ta natta til hjelp, for det er då han treffer Frida oftast. Dei pratar, samarbeider, har same humor, er nyskjerrige, spør kvarandre om alt, svarar på det meste.. Frida er fin. Han kan ikkje kjenne pusten hennar. Eller ta på varm hud. Men han veit at ho er varm. Det kjenner han på seg sjølv, både på innsida og utsida. Frida er varm.


Fanfic - Jo

 

Det er ikkje så ofte det kjem post lenger. Det tykkjer eg er synd, for brev er handfaste. I motsetnad til ord på ein skjerm. Kva det er med brev? Du kan kjenne det, lukte det, halde det i handa – og det minner deg om ein kjær ven på same måte som ein kaffikopp om morgonen eller ein song som får deg til å danse.

Det kom eit postkort i dag. Handskrifta til Alex traff meg i magen og eg måtte setje meg på benken ved sida av postkassestativet. Tankane mine gjekk tilbake til Sandane. Eg måtte puste djupt. Puste med magen.

Då Alex flytta inn i hybelhuset, hadde eg budd der i 2 år alt. Det var mitt siste år på Firda. Hans første. Då eg spurde kvar han kom frå, fekk eg eit underfundig smil. Men han kom i alle fall med fly frå Portugal.

Vi var som natt og dag. Eg, oppvaksen i ei vestlandsbygd hadde knapt vore utafor dørstokken. Han, ein verdsborgar. Både fordi han hadde flytta mykje i inn- og utland, men også fordi han hadde så frie tankar om toleranse, og om at alle menneske var ein stor familie. Alle slags grenser, både nasjonale og mentale bidrog til ufred, sa han.

Alex fascinerte meg frå første stund. Han vart ei dør inn til ei ny verd. Han delte raust av erfaringane og ideane sine. Eller i alle fall det siste. Det var ikkje så ofte han var personleg, i alle fall ikkje i starten. Mange, lange timar tilbrakte vi på rommet hans. Han introduserte meg for fotografia sine og eg sa han var ein kunstnar. Eg lytta til musikken hans. Noko av det var interessant, noko av det rørte meg. Eg tok til meg alt. Alex sa eg var god til å lytte. Ikkje så rart, for eg hadde så lite å fortelje om. Sjølv om eg var 18 år og han berre 16, så var det han som sat med kunnskapen og kunne inspirere, lære, forme. Alex var så målretta og flink til alt. Fekk gode karakterar. Han fortalte om India. Snakka flytande fransk. Saman med Alex følte eg at heile verda var nær.

Eg hadde vore forelska før. Første gong var det i Linn; ho var så utruleg god og omsorgsfull, det var tidleg på ungdomsskulen. Eg sa det aldri til henne. Seinare vart eg glad i Erik, og vi vart kjærestar. Han var alltid positiv, så lett å vere ilag med. Men det var ikkje oss to så lenge at det vart alvor.

Det med forelsking kunne vere veldig forvirrande. Frå eg var barn hadde eg kjent meg anleis enn andre. Då eg byrja å forelske meg vart det heilt klart at eg var anleis. Om det var jente eller gut; det betydde ikkje noko for meg. Eg forelska meg i menneske. I personlegdomar. Det var Alex som hjalp meg å finne ut av dette også. Han visste kva det var å vere panfil. Og med denne kunnskapen følte eg at eg nærma meg resten av verda. Nokre gonger er labels frigjerande.

Alex var ein person som lett fekk andre sin tillit. Peter beundra han, det var lett å sjå. Og Sara vart som ei vetlesyster som han tok under vegene sine. Luna søkte Alex for å snakke om store spørsmål rundt samfunnet og mennesket. Eg sat ved føtene hans som ein disippel; lærevillig. Og det var ikkje berre med tankane mine eg beundra han. Ikkje berre tankane mine han forma og lærte opp.

Eg ikkje erfaring med sex då eg møtte Alex. Eg hadde kyssa Erik, men ingen andre, og ikkje noko meir. Med Alex vart alt så lett og naturleg. Eg fann meg til rette i armane hans, i blikket hans og i det store hjartet. Vi var hjå kvarandre heile tida. Nokre gonger bak hans dør, nokre gonger bak mi. Sara lo av han og sa han var obsessed. Han sendte henne eit hardt blikk som raskt vart mildt og smilande.

Alex fortalte kor viktig det var for han å finne ro. Det hadde vore så mykje flyttting, så mange brotne relasjonar, så mange «hei» og «hadet». Denne gongen ville han at det skulle vere anleis. Eg følte at eg fekk ei stor gåve. For stor? Alex stod ved mi inste grind, eg stod ved hans. Bakom der er ein alltid aleine.

«Kven trur du at eg er?» spurde han meg ein gong. «Ser du sminken? Ser du kjolen min?» Eg berre lo. «Som om eg tenker på det? Du køddar!» svarte eg berre.

Alex vart som jord, lys og vatn for meg, og eg voks. Kanskje det gjekk litt fort? Det kjentes som om det hasta med å kome over dørstokken. Utover vinteren fekk eg fleire ting å vere opptatt med. Revygruppa, russefestar og skulearbeid tok meir tid. Eg byrja å planlegge tida etter vidaregåande og fortalte Alex at eg ville reise til utlandet. Eg var glad og spent. Alex syns det var ein tåpeleg ide.

Det hadde ikkje noko å seie at eg framleis var glad i han. Døra inn til Alex var stengt. «Eg bryr meg ikkje om at du reiser. For meg finst du ikkje lenger». Det var harde ord. I ettertid skjønte eg at det kom av redsel. Når folk er redde for å miste nokon, seier dei ting dei ikkje meiner. Og han hadde gjort seg sårbar med å vise meg kven han var.

Så eg sendte han postkort for å vise at verda ikkje er så stor, og at ein kan vere nær kvarandre i tankane. Men eg fekk ikkje svar. Ikkje før no.

«Kjære Jo! Håpar du har det fint i San Fransisco. Eg tenker mykje på deg. Skal du heim til sommaren? Eg er lei for at eg trudde eg eigde deg. Det var feil. Men kan eg få lov å leige eit rom i deg? Din Alex».

Sola varmar meg i ryggen og eg reiser meg langsomt frå benken. Eg held postkortet med bilete av Sandane inntil brystet. Og eg kjenner ei sterk glede over tanken at flybilletten ligg klar til heimreise i slutten av mai. Då blir det meg som skal kome i fly og lande på Sandane Lufthamn Anda. Og eg tar med meg ein bit av den store verda. Nemleg meg sjølv.


Fanfic om Peter - (sendt inn av Gry)

 

Peter tørket det brune, rufsete håret sitt etter en dusj og gikk mot garderobeskapet. Dagens treningsøkt var unnagjort, det kjentes bra. Han lå godt an i forhold til programmet han hadde satt opp for seg selv, både når det gjaldt styrke og kondisjon.
Etter et kort glimt av sitt eget speilbilde så han bort. Det var en gammel vane. Han så i speilet igjen. Han var jo en helt flott kar. En vanlig gutt, ikke noe feil med han. Men det var ikke alltid han hadde klart å tenke slik. For noen år siden var treningsøkta et nødvendig mareritt og tankemønsteret hans mørkt og kronglete. Når begynte det? Han var ikke sikker, visste den dag i dag ikke hvor det kom fra. Men det hadde endret seg, ved god hjelp og målrettet arbeid. Nå var han frisk. Men han var oppmerksom på at han måtte trene hele tiden; ikke kroppen først og fremst, men tankene. Tenke bra om seg selv, ikke stille for høye krav, hvile i Guds kjærlighet.
Han kledde på seg. Nå skulle det bli godt med mat. Heldigvis hadde han fått tilbake gleden ved å spise. Kostholdet var gjennomtenkt og sunt, sjelden nudler for å si det sånn. Men han spiste nok, koste seg med maten og skeiet ut innimellom uten å bli deprimert etterpå. Visste folk som ikke hadde spiseforstyrrelse hvilket fengsel denne sykdommen var? Når det mest naturlige i verden, nemlig å spise, blir en kilde til angst og skam?
Først hadde han følt seg alene om å ha det slik. Men etter at han kom med i ungdomsgruppa på BUP, og møtte andre med samme problem, løsnet det. Peter pakket bagen og gikk mot utgangen. Det var nok kaldt ute, han tok på seg lua og dro jakken godt opp mot halsen.
Det var i ungdomsgruppa han hadde møtt Billie første gang. Hun var så sint i starten. Når det var hennes tur i gruppa til å fortelle om spiseforstyrrelsen, raste hun mot foreldre, lærere, systemet, alt. Peter ble nesten redd. Selv var han stille og forsiktig, prøvde å være usynlig. Etterhvert hadde de lært noe av hverandre. Billie ble roligere. Hun sluttet å bry seg med hva andre tenkte om henne, sa hun, de fleste andre har nok med seg selv, så hvorfor bekymre seg? Selv var han blitt sintere, på en god måte. Han lærte seg at det greit å stå opp for seg selv, si fra, ta igjen hvis nødvendig.
De begynte å gå på kafe sammen etter gruppa. Det var litt terapi i det også. Og han oppdaget at Billie ikke bare var ærlig og direkte, men også myk og varm. Det var hun som oppmuntret han til å legge ut bilder av seg selv på insta. «Du er jo så fin! Vær stolt av deg selv og tål at mennesker ser deg!» De lo mye sammen. Peter forelsket seg i henne. Det var ikke noe han kunne hjelpe for.
I starten tenkte han at han forvekslet den gjensidige forståelsen og støtten med kjærlighet. Men det gikk ikke over. Selv etter at terapien var avsluttet, og kjæresten hennes begynte å spille på håndballaget hans, fortsatte følelsene å vokse. Han tok seg i å late som at det var han selv som var grunnen til at Billie satt på tribunen når de spilte kamp. Han hadde en følelse.. men det var vel bare innbilling.
De snakket ikke så mye sammen lenger, men vekslet noen ord hvis de møttes i gangen; hun på veg til Luna. Sist han traff henne, hadde hun gitt han en klem og sagt «Så flott å se at du ble sint!» Peter hadde bannet på banen etter en helt utrolig teit vurdering av dommeren. Ikke så mye å være stolt av, men han var glad at Bille hadde sett han og likte det hun så.
Billie var så utrolig fin. Hun rakk han bare til brystkassen, men han følte det som hun omfavnet hele han med sitt vesen. Han likte seg selv sammen med henne. Og det virket som hun likte han også. Men bare som en venn, sannsynligvis. Peter hadde ikke erfaring med jenter, han hadde hatt så mye annet å tenke på ungdomsskolen, med treningen, sykdommen og alt. Så det var ganske håpløst at når han først ble forelsket, var det i en jente som var utenfor hans rekkevidde.
Det var jo andre jenter han kunne være med. Har merket godt at Eline fra klassen, som også var konfirmantleder, flørtet med han. De var ganske like og kunne sikkert passet bra sammen. Og med Gunnhild hadde han jo fått sitt første kyss. Men han ville ikke ha noen andre enn Billie, ville ikke kysse hvem som helst bare for å gjøre det. Det var Billie han drømte om. Alt ved henne var fint; smilet, øynene, brystene som duvet under genseren, hoftene når hun gikk med trange skjørt..
Nesten fremme ved hybelhuset, møtte han henne. Plutselig stod hun bare der. Var det tankene hans som hadde tilkalt henne? Hun trakk skjerfet opp mot haken og så på han med et blikk han ikke hadde sett før. Hun som vanligvis var så kul, scenevant og direkte, virket usikker og stammet litt mens hun sa: «Jeg merker det, Peter. Det går ikke over. Og jeg klarer ikke late som lenger. Jeg har gjort det slutt med han. Jeg hadde ikke tenkt å si det slik, men så kom du akkurat nå.. og så…. Kan vi snakke sammen?»
Lauget var åpent og plutselig var de på kafe igjen, som om tiden hadde stått stille. Og Billie hadde følelser for han! Peter følte seg merkelig trygg til tross for den uventede situasjonen. Han ville ikke trekke seg nå, bli usynlig eller stille. Var det en høyere makt som gav han denne tryggheten?
«Jeg er veldig usikker, Peter. Vi er jo så forskjellige….» sa hun. Peter tok begge hendene hennes i sine og lente seg mot henne over bordet. «Vi er jo ikke så forskjellige», sa han og overrasket seg selv ved å si det. Det var akkurat som han hadde hørt det før, i en drøm, kanskje? For å bli klar for dette øyeblikket? «Kanskje litt forskjellige, men følelser er jo ikke alltid logiske». Kysset som fulgte var alt han hadde drømt om. Og han ble sulten på mer.. Så skummelt og herlig at ikke alt kunne planlegges, men bare skjedde om man lot det skje. Og han skulle ikke være den som holdt tilbake.


Fanfic om Sara - (sendt inn av Gry)

 

Sara stirret ut i rommet og følte seg helt nummen etter telefonsamtalen med moren. Eller samtale.... Moren hadde vært veldig kort da hun fortalte at tante Gunn var død. Hun hadde hatt den lidende stemmen som understreket at sorgen var ene og alene hennes. Gunn hadde vært morens tante og kanskje den som hadde stått henne nærmest, så nær noen kunne komme Saras mor. De siste årene hadde hun bodd på eldresenteret og hukommelsen hadde blitt stadig dårligere.
Sara kjente at hun ble 9 år inni seg og tenkte tilbake på tryggheten i hjemmet til tante Gunn. Hun visste at det var tante Gunn som hadde vært varmen og kjærligheten i hennes barndom. Når Sara så seg selv gjennom Gunns øyne, ble hun snill og god; verdt å elske. Det var et godt speilbilde å vokse opp med. En stille sorg over å gradvis miste tante Gunn hadde ligget i dvale, men veltet nå frem og fylte øynene med tårer og halsen med en stor klump. Hun klarte bare å si noen pipende ord for å trøste moren og satt tilbake med den vanlige følelsen av at det var hennes skyld. Moren avsluttet samtalen med et oppgitt sukk og sa at Sara kunne komme i begravelsen neste uke hvis hun fikk fri fra skolen, hun hadde jo allerede så mye fravær.
Etter å ha ligget utmattet på sengen en stund, reiste Sara seg opp for å gjøre noe. Hva som helst. Noen ganger ble hun akutt tom for energi, men hun ble aldri liggende lenge. Det var skummelt å føle at man mistet kreftene. Når man bare har seg selv å stole på, kan man ikke være svak. Var Gunnhild inne på rommet sitt? Nei, der var det tomt. Heldigvis var hun og Gunnhild tilbake til der de hadde vært; de delte tanker og latter på samme måte som tidligere. Kanskje var de kommet enda nærmere hverandre. Gunnhild hadde fått Sara til å sette ord på ting som hun tidligere ville holdt for seg selv i redsel for å virke svak. Ensomheten, følelsen av å ikke være god nok, bli avvist… Gunnhild skjønte det. Og Sara kunne speile seg i diktene hennes og i Gunnhilds øyne.
Sara gikk videre til den tomme gangen; det var visst ingen her i første etasje. Men noen kom i trappen. Hun kjente skrittene, det var Torstein. Hjertet hoppet. Det var så vanskelig med Torstein. Ville han eller ville han ikke? Hva ville han? Hva ville hun selv? Hun kunne snudd og gått raskt tilbake til rommet sitt, så han ikke oppdaget henne, men kroppen stivnet og hun ble stående. Da hun møtte blikket hans, var det som strøm gikk gjennom henne og noe løsnet. Det var klumpen i halsen. Torstein så på henne med det myke, brune blikket sitt og Sara klarte ikke å holde tilbake. Hun trengte å bli trøstet. Inni seg var hun 9 år med en følelse av å være helt alene i verden. Hun klarte ikke å la være å hulke høyt og kjente at ansiktet ble som en rosin med smale øyne og skjelvende munn. Det var ikke slik hun hadde tenkt å møte Torstein; i oppløsning. Men hun klarte ikke holde tilbake sorgen og savnet. Alt blandet seg og hun visste ikke om det var den ene eller den andre hun sørget over; tante Gunn, moren, et barn…. Eller Torstein… Men når han la de sterke armene rundt henne og gransket henne med blikket uten å si noe, og han strøk håret bort fra ansiktet så tårene kunne renne fritt, da kjente hun det: Hun hadde savnet han sånn!
«Jeg vet ikke hva som skjer med meg, men dette var ikke meningen!» Hva ville Torstein tenke? Han likte den morsomme, søte Sara, ikke en gråtende og hjelpeløs Sara. Hva om han ikke orket å være i nærheten av henne og gikk – eller enda verre; tenk om han syns synd i henne? Sara visste ikke hva hun skulle gjøre og endte med å bli stående og lene seg mot Torstein. Hun kjente pulsen i halsen hans. Han luktet kjent og godt. Han hadde på seg genseren hun gav han til bursdagen. Skuldrene hennes senket seg og hun følte seg med ett tung og rolig. «Jeg vil ikke skremme deg vekk, Sara, jeg prøver å gi deg tid. Jeg prøver å finne ut hva du trenger og hvordan jeg kan være her for deg. Men kan vi ikke snakke sammen? Jeg tenker på deg hele tiden..» Stemmen hans tyknet. Han trakk seg litt bort fra henne og hendene gled ned på hoftene mens han liksom prøvde å finne svar i ansiktet hennes. Han bet seg litt i de myke leppene, men øynene flakket ikke. Det virket som han fant svaret han lette etter, for han trakk henne tett inntil seg igjen, denne gangen hardere, med hele seg. Han kysset henne på øret. Pusten ble kortere.
Men så: Kom det noen? Det var lyder utenfor. Automatisk trakk de seg bort fra hverandre. Sara tok Torstein i hånden og de fant rommet hennes, og sengen. Følelsene strømmet opp i begge to, og kroppenes savn etter hverandre førte dem inn på kjente veier. De trengte ikke å si noe, de gjenkjente hverandre, de kunne være rett på sak.
Det var Torstein som stoppet opp og pustet tungt. Han drog Sara inntil seg slik at hun lå på armen hans, med ryggen mot han. Han kysset henne på øret igjen. De lå helt stille. «Jeg tror jeg vet hva du trenger nå, Sara». Sara begynte å gråte igjen. Hvor kom alle tårene fra? Hun brukte ikke å gråte. Og iallfall ikke mens noen så på. Men 9-åringen inni henne hadde visst ingen hemninger. Den andre lengselen i kroppen dunket også fremdeles. Hvordan var det mulig å føle seg som en kvinne og et barn samtidig? Kunne Torstein merke det? Sara sluttet å tenke og tillot seg å bare være tilstede; lytte til pusten, hjerteslagene, hennes og Torsteins. Hun var så utrolig trøtt. Ikke svak, men hun trengte å hvile. Torstein strøk henne over håret, skulderen og armen. Helt. Til. Hun. Sovnet. Og han ville være der når hun våknet igjen.


Finale - Trappa ( - skrevet av Alie)

 

Å, det gjorde meg så godt å skrive denne siste fanfic'en (bare scroll litt ned).

Håper den kan være til hjelp for andre også.

Nå klarer jeg endelig si farvel med Gunnhild og gjengen, dvs. aller aller helst på gjensyn da. 
Og hvis Lunhild nå kommer til å rote det til igjen får de jaggu finne ut av ting sjøl!
(Jeg har hvertfall gitt dem en ny sjanse til å få ordnet opp).

Nå kjenner jeg på mission completed for min egen del, det gjenstår bare at Kjersti W.H.
( @Kjersti_wh #Kjerstiwh ) eller noen av de andre serieskaperne på Lovleg kanskje har lest litt av det jeg har skrevet, og at de har blitt mektig provosert og så forbannet at de på et eller annet vis kan trosse fram et offisielt livstegn fra Lovleg-gjengen, hva som helst egentlig, men aller aller helst en sesong 3 for å vise oss hvordan det EGENTLIG var tenkt at det skulle være.

Takker med dette for meg – og tusen takk for de hyggelige tilbakemeldingene.

  og [drage] til alle !

 #Takkforlovleg

#Lovleg #Lovlegnrk #Lunhild

#Reddlovleg 

 

 

Trappa.

Gunnhild er akkurat på tur ned fra 2.etg i hybelhuset. Hun har vært å snakket med Ivar - Verdens beste mann! Han som alle trodde bare satt som en nerd og gamet hele natta, men som plutselig viser seg å ha et rikt sosialt nettliv med gode venner, ja til og med en nettkjæreste.  Ivar  -  som syns hele livet ble meningsløst da Frank Zappa ble mett av dager og døde. Gunnhild ser ofte på Ivar som en slags supermann med et dobbeltliv. Her på Sandane går han liksom litt under radaren, men Gunnhild har hørt spennende historier om Ivar sine redningsaksjoner i Hennebygda. Han har reddet opptil flere geiterkillinger og lam som har stått fast på fjellhyller i bratte berg, nesten med eget liv som innsats. Frank Zappa var ei sånn geit som han en gang hadde berget ned fra fjellet, så hun forstår godt at Ivar ble så lei seg når akkurat den geita døde for litt over en måned siden. Ivar - verdens beste mann! Han som så ofte stiller opp som sjåfør og aldri har krevd noe for det. Gunnhild har nå hatt en seriøs prat med han. Hun har fått eksamensrelaterte tips for de fagene Ivar tok i fjor, som hun nå har i år. Hun føler seg litt voksen når hun nå har avtalt å gi han en liten sum penger for all kjøringa han har stilt opp med i vinter. Men Ivar har fått streng beskjed om ikke å nevne dette for noen andre, spesielt ikke til Sara. For hun vet at Sara ikke har så god råd.... Men Gunnhild derimot har nettopp fått overført litt penger fra foreldrene sine, så da tar hun seg råd til å betale Ivar litt for drivstoff til bilen. Hun smiler for seg selv mens hun går mot trappa. "Sjokoladepenger til eksamenstida" stod det på vipps-meldinga fra mamma, med overføring på 3000 kroner. Tenk om hun skulle kjøpt sjokolade for alle de pengene.... hun ser for seg et helt berg av sjokolade og seg selv sitte i midten gomlende på en melkesjokolade i ene hånda og med pensumboka i den andre.......

Gunnhild har akkurat kommet bort til trappa da hun plutselig hører en kjent stemme der nede som nynner en sangstrofe, på tur opp trappa. Hun kikker ned.... på Luna. Det kjennes plutselig som om hjertet hopper over et par slag. Hun har ikke truffet Luna helt alene, de har ikke møtt hverandre bare de to, siden rett før påske da hun på en måte slo opp med henne. Hun blir stående og får med ett en følelse av et slags throwback.  "Åh, hei," sier hun "Har akkurat vært å snakket med Ivar og..."

"Gunnhild....", avbryter Luna med den dype varme stemmen sin, den som kan smelte gjennom nesten alt. Hun har stoppet opp nederst i trappa og ser opp mot Gunnhild. Så viker blikket hennes, hun biter seg litt i leppa, ser bort på veggen på det velkjente bilde av et brudepar som ingen egentlig vet hvem er, det har vel hengt der siden forrige leietakere, eller kanskje de forrige før der igjen. Luna myser litt med øynene, strammer leppene litt før hun fester blikket på Gunnhild igjen. "Eg lurer litt på om..... eg....   eller du....   eller vi.... eller, eg veit da faen eg..." Hun slår blikket ned.

Gunnhild har lyst å bare springe ned og holde rundt henne og kysse henne, men noe stopper henne i det. Hun går et trinn ned – dette er jo akkurat som den første gangen Luna kysset henne edru, men nå er visst bordet snudd på et merkelig vis. Hun ser ned på Luna og sier: "Eg trur eg skjønner....  du vil kanskje vi skal prøve igjen?"  Gunnhild smiler og går langsomt trinn for trinn ned trappa mens hun snakker. "Ta det litt mer chill? .....Eller er det kanskje litt 50-talls?"  Hun stopper da hun har kommet halvvegs ned i trappa. "Kom her" sier hun. Luna kommer sakte opp til henne. "Sett deg", sier Gunnhild. De setter deg ned på det samme trinnet midt i trappa. "Lukk auga", sier Gunnhild. Så kysser ho Luna , først på ene kinnet så på det andre, og til slutt i panna. Da Luna åpner øynene, er de blanke av tårer. Hun biter litt i underleppa på ene siden og spør rett fram: "Gunnhild, det er så mykje du ikkje veit om meg enno. Eg vil gjerne at du skal bli betre kjend med meg - vil du det?   .....Å eg saknar so å henge med deg.... Eg vil gjerne be deg med .... på ein slags date...? ...."  Gunnhild nikker og sier svakt mens pulsen banker "Ja, eg vil gjerne bli med deg på date. Det er mykje meir av meg òg som du kan bli betre kjend med ". Gunnhild tar hendene til Luna og ser på henne. "Kan vi ha en avtale rett etter den siste eksamen, så får vi konsentrert oss i eksamenstida - kvar for oss?" Luna nikker. Hun har allerede en tanke om hvor hun vil ha Gunnhild med på date, og sier: "Men eg kan ikkje love at eg ikkje vil flørte litt, når eg tilfeldigvis treff på deg innimellom før det". Hun smiler ertende og trekker litt på den ene munnviken. "Det må vere lov" sier Gunnhild og ler litt. Luna bøyer seg mot Gunnhild og holder hendene formet som en trakt mot det ene øret hennes og hvisker : "Eg syns du er søt". Så snur hun litt forsiktig på hodet til Gunnhild med den ene hånden og hvisker noe i det andre øret. Gunnhild kjenner blodet strømmer gjennom hjertet. Hun er ikke helt sikker, men hun syns å høre: "Trur faktisk eg elskar deg".

 


Sara og Peter - (skrevet av Alie)

 

"Sara, veit du at det står om deg i Bibelen?" Peter og Sara er åleine på hybelhuset denne kvelden. Sara har insistert på å ha lese-, skjerm- og treningsfri kveld saman med Peter. Ho tykkjer dei treng det no like før det tek til med alle eksamensførebuingar, folka rundt ho blir så inneslutta når dei startar å tenkje på eksamenar. Det er så koseleg å berre sitje å prate med og høyre på Peter. Om alt og ingenting. Når dei er fleire i lag er ikkje Peter den som pratar mest, men når han kjem til ordet er det ofte artige ting han kjem med, på sin måte. Akkurat no sit dei og drikk te i lag, og Peter har visst peila seg inn på nytt samtaleemne. Det er kan hende ikkje akkurat yndlingstemaet til Sara, liksom. Ho må likevel innrømme at ho blir litt nysgjerrig av spørsmålet til Peter. "Nei, eg har alder lese noko i Bibelen, eg er korkje døypt eller konfirmert ein gong" svarar Sara, men ser likevel spørjande bort på Peter.

 "Jau, det står at Sara føder ein gut når ho er om lag 90 år" flirer Peter. Sara rynker panna eit sekund. Tankane går fort over på ...... veit Peter òg om aborten? Men ho skundar seg å le det bort. Ho kastar ei pute på Peter og seier: "Kødde du Peter, trudde du skulle kome med noko seriøse greier.... og sånne ting trur du på?" Peter berre ser smilande på Sara. Det er noko fint i augo hans, synest Sara, men kan ikkje late augo kvile for lenge i hans. Sara skjerp deg, tenkjer ho, du er jo samen med Torstein.

"Det står om meg, eller Peter òg då", held Peter fram og blir taus. Sara kikar bort på han : "Ka då? Var det du som var skuld i at ho der gamle Sara fekk ein unge kanskje?" Seier ho og set opp eit ertande glis. "Nei, dei to levde ikkje i den same historia. Du veit vel at Bibelen har fleire historier og mange ulike bøker, nesten som eit gammalt bibliotek."  Dei blir sitjande litt stille, og held kring om kvar sine te-koppar. "Ja?", seier Sara til slutt litt utolmodig, "Kva var det med Peter då?" Ho synes ho må følgje opp Peter sitt samtaleemne. Av og til må ho liksom dra orda ut av han. Verkar til tider som om han ikkje vil vera til bry med praten sin, han trur kanskje han verkar døll. «Peter, ja, han var liksom bestevenen til Jesus. Men han var ikkje der då han verkeleg burde, då når Jesus vart dødsdømd... du veit påsken og den historia der..." Peter høyrast nesten litt trist ut. Sara sit seg nærare og ruskar litt i håret hans. "Men Peter, du tek det vel ikkje personleg , alt det som står i det der Bibel-biblioteket? Det trur eg ikkje kan vere særleg sunt".  Peter lener seg litt mot Sara. "Nei", seier han ettertenksamt " Eller eg veit'kje heilt....det står jo så mykje bra der også... uansett korleis eg har det, kan eg finne noko å lese som går rett inn.... visdomsord, på ein måte.. eg kan vise deg ein gong du treng det " . Han smiler til Sara. Ho nikkar sakte og stirer litt framfor seg.

"Du får tru ka du vil for min del, eg e so glad for at me e vener uansett", seier Sara meir diplomatisk og legg ein arm kring han og klemmer han inntil seg. Ho veit at Peter ikkje vil tolke signala feil. So lenge ho er saman med Torstein, vil aldri Peter tenkje på noko anna enn venskap. Peter er verkeleg fin sånn. Til å stole på, liksom. Dei kan prate om det meste, og sitje tett saman, utan at det blir noko kleint mellom dei. Eller korleis Peter føler det veit ho jo eigentleg ikkje..... "Men du" seier Sara med eitt. "Eg berre undrar, har du nokon gong vore skikkeleg forelska? Førr, er det ikkje sånn at kristne helst skal venta ei stund med å ha sex? Korleis klare dåkker det, liksom?"

Peter ser på Sara med eit skeivt smil. "Vi har jo ikkje noko lovverk som seier det ... men du veit... eg trenar jo ein god del då",  svarar han litt kryptisk. Han skal til å seie noko meir, med så bli han avbrote med at ytterdøra slamrar. Gunnhild og Alex er på veg inn. Gunnhild kjem til syne i døra inn til stua, ho ser på dei og spør: "Kva gjer de på?"
"Å, vi berre løyser nokre verdsproblem" svarar Sara lettare ironisk og rettar seg litt meir opp i sofaen.
"Det vil eg òg vere med på" seier Gunnhild og dumpar ned saman med dei og kvernar ut: "Eg berre lure på.... viss det var nokon som hadde som yrke å løysa verdsproblem, kva trur dykk dei hadde hatt i løn?" Ho ser spørjande på Sara og deretter på Peter før ho held fram. "Kva for utdanning måtte dei ha teke, kven ville vore arbeidsgjevaren og trur dykk dei ville fått ekstra bonus om dei faktisk klara å løysa eit verdsproblem? Ville det vore skilnad i løna om det var ei dame eller ein mann som løyste problema, og ville dei ha kome fram til same løysinga?» Gunnhild snakkar nesten både på innpust og utpust.

Dei andre berre ser rart på Gunnhild, alle spørsmåla hennar blir liksom berre hengande i lufta . Alex glor på henne, og bryt til slutt tagnaden med å seie slik berre han kan: « Det høyrast meir ut som eit politisk problem. Skal DU bli politikar så blir hvertfall EG sofaveljar!»