Ukulela ( - skrevet av Alie - denne gangen prøver jeg meg på nynorsk :-) )

«Sara, har du lånt ukulela?» Gunnhild kikker ut av døra frå rommet sitt. Sara set blikket i Gunnhild. Ho veit at ukulela betyr noko veldig spesielt for Gunnhild .«Nei,  ville eg sjølsagt ha spurt først», seier ho og fortset «men det kan jo vere nokon andre, Alex kanskje ?». Gunnhild kjem ut frå rommet, og seier: «Den låg på nattbordet ved senga mi, men ho er ikkje der no». 
Då høyrer dei Alex frå stua: «Er det ei ukulele dåkker leita etter, så ligg det ei her av ei eller anna årsak...». Gunnhild går inn til stua med raske skritt og grip tak i den grønne ukulela. «Ho er mi! Den som vil låna ho må spørja først!» seier ho med bestemt røyst. Så trampar ho inn på rommet sitt og lukkar døra. No skal ho jammen henge opp ukulela på veggen, så kanskje ho får vere i fred.

Ho finn fram ein stift og litt snøre, bankar stiften i veggen med ein sko, festar snøret på ukulela og skal til å henge den opp, då den nett glipp ut av hendene og fell i golvet. Gunnhild tek den opp med skjelvande hender. Heldigvis har ho ikkje vorte øydelagt. Men kva er det? Det stikk noko ut av strengholet, ser ut til å vere eit papir. Det må ha vore fast inni ukulela, ho hadde hvertfall ikkje sett det før, kanskje det hadde losna då ukulela datt ned? Gunnhild prøver å ta det ut, men det er innesperra bak strengane. Ho løysner forsiktig på ein streng. Ho må løysne to strengar før ho endeleg får ut papiret.
Ho brettar forsiktig papiret ut. Det står skrive ein tekst der. Og ho kjenner hjartet gjer et lite hopp når ho ser handskrifta. Gunnhild føler pulsen stig i det ho set seg ned på sengekanten og byrjar å lese.
«Trur du på tilfeldigheiter? Eller er det noko som styrer tilfeldigheitane? Kanskje tankane våre.....? Viss nokon i det heile finn denne teksten, er det vel i framtida, fleire år etter at eg har skrive han. Kanskje du har funne denne ukulela på ein loppemarknad eller noko? Du skal i såfall vite at denne ukulela høyrde til den finaste jenta i verda. Ho fekk han den dagen det vart slutt mellom oss. Ho er den einaste som nokon gong har sagt at ho elskar meg. Ho har opna meg opp på ein måte eg ikkje kan forklare, men vi såg ikkje kor vegen vidare skulle gå. Skulle ønskje eg hadde evner til å skjønne alle tankane hennar. Eg ville ho berre alt godt, og vi var jo så tiltrekte til kvarandre, som kraftige magnetar. Om den krafta kunne vorte brukt til energi, ville vi saman kunne løyst mange miljøproblem i verda. Men likevel var det som om vi ikkje forstod heilt kva den andre meinte. Det heile er så merkeleg, vi bruka det same språket, dei same orda, ja til og med nesten same dialekt. Men likevel var det som om vi snakka forbi kvarandre. Analyserte alt på kvar vår måte. Eg ser ho nesten kvar dag, og eg let som ingenting. Ser ut som ho har det fantastisk bra no. Ho blomstrar og skin slik berre ho kan, ofte saman med si beste venninne. Og eg vil ikkje øydelegge for ho. Ho betyr ikkje absolutt alt for meg – for det kan ingen gjere, vi kan ikkje eige kvarandre. Men i alt eg gjer så er ho der inni meg på ein måte, om du skjønner. Viss det er slik det er å elske nokon, ja då elskar eg ho då... Eg berre smiler og vil at ho skal tru at eg òg har det berre fint. Likevel har eg eit lite håp om at ein tilfeldigheit kan føra oss i lag igjen, kven veit? Du som les og lev i framtida, du veit kanskje?»
Gunnhild sit heilt stille ei lang stund etterpå. Ho tenkjer. Denne teksten var frå ei heilt dønn sår og ærleg Luna, slik ho ikkje har late nokon sjå ho. Det var så visst ikkje skreve TIL Gunnhild. Men det var definitivt skrive OM henne, berre i ei slags fortid. Så tenkjer ho at ho ikkje må tenkje så mykje. Så tenkjer ho: Nei, no er nok banana vorte heilt mørkebrun. Men kva var eigentleg dette med å tenkje på banan? Det finst jo mange fleire fruktar. Kanskje finst det faktisk ein frukt som er brun? Kva med kokosnøtter! Er kokosnøtter frukt? Jau, slik er det! tenkjer Gunnhild med eit lite rykk i kroppen. Luna er kokosnøtt, mørk og kvit, og no har skalet byrja å slå sprekkar. Forresten, det var jo ein tilfeldighet at ukulela fall i golvet og papirlappen kom til syne, var det ikkje?

   


Lunas (for)historie (- en fanfic av Alie . ... Beklager at det ikke er på nynorsk ...)

 

Det er strålende vær og mange fridager ligger klare. Det som skulle bli en fin påskeferie, er blitt helt annerledes enn planlagt. Luna sukker og legger fra seg gitaren. Klarer ikke konsentrere seg, er bare rastløs. Hun har ikke flere tårer igjen, men smerten kjennes like godt. Prøver å ikke tenke på Gunnhild.... ikke tenke på Gunnhild.... ikke tenke på Gunnhild. Må tenke på noe annet! Før har hun alltid klart å viske vanskelige ting ut med musikk. Men denne gangen er det så mye verre enn alt annet hun har vært borti - og det er faktisk mye!

Hun reiser seg og går bort til skrivebordet. Der ligger brevet. Hun åpner det - nok en gang og kikker tomt ut i lufta. Brevet har hun lest sikkert tjue ganger eller kanskje mer. Konvolutten er adressert til henne. Der det pleier å være frimerke er det ferdig påtrykket porto. Brevet er ser veldig "statlig" ut, sånne brev som man lar ligge noen dager før man tar mot til seg og åpner. Så leser man det, skjønner hvem det er fra men ikke hva de vil. Det er skrevet på byråkratisk språk. Man kan lese det en gang til, skjønne litt av innholdet, men ikke hva det forventes at man skal gjøre. Leser det igjen og igjen. Gang på gang. Får likevel bare med bruddstykker.

"Vil bare orientere......den dagen du fyller 18 opphøyrer... .. vil du ikkje lenger ha ..... i hovudregel vil nåværande tiltak vidareførast, såkalla etterverntiltak ......naudsynt hjelp og støtte ... overgangsfasen til sjølvstendige liv som vaksen.....grundig vurdering.... dersom du er einig.... innkalla til møte.....gjere om vedtaket innan eitt år...."

Luna føler seg splittet i hele situasjonen. Helt siden hun begynte på videregående har hun følt hun mestret livet. Følt på at hun klarer seg selv. Trenger ingen hjelp, det bare ordner seg - på den måten hun vil.
Men nå i perioden etter forholdet til Gunnhild skulle hun ønske hun kunne slippe alle de mørke tankene, og bare krype opp i armkroken til sin egen mamma, eller kanskje pappa, og bare være der. Hele påsken.
Men det er jo helt umulig, da må hun jo grave seg ned sammen med dem på kirkegården. Luna drar litt automatisk på smilebåndet av sin egen svarte sarkastiske humor.

For det var slik hun så dem for seg, foreldrene. Forståelsesfull og med mye omsorg. Uforpliktende kjærlighet. Ikke som i beredskapsheimen hun måtte bo i etter ulykken. Tragedien.... Hun hadde bare følt seg fremmed og bortplassert der. Alle prøvde nok det de kunne å ta vare på henne - forstå henne. Stakkers lille Luna som plutselig ble foreldreløs.. Men hun ville ikke bli syns synd på, ikke engang da, når hun bare var 5 år. Hun ville bare bli sett - som Luna - og bare Luna, ikke stakkars Luna. Etterhvert hadde hun fått en overbevisning om at alle som tok hånd om henne gjorde det bare fordi de syns synd på henne, eller fordi de ble betalt for å ha omsorg for henne. Kanskje det var hun som var skyld i at ting alltid ble trøblete, eller kanskje det var systemet som ikke fungerte for henne....kanskje det var begge deler. Hun hadde hvertfall ofte fått skylda for å skape dårlig klassemiljø på skolen, og problemet ble alltid løst ved at hun måtte flytte, bytte skole og fikk "ny familie". Hele 3 ganger hadde dette skjedd, og det føltes mer og mer vanskelig å knytte seg til sted og folk.

Men det var før. Nå har hun jo hvertfall Billie. Gode stødige Billie. Luna må innrømme at ting var blitt mer på stell etter at hun traff Billie. I starten var det et litt merkelig vennskap, men nå er de omtrent som søstre. Eneste hun kjenner seg litt i familie med. Og Luna er overbevist om at de har utviklet en telepatisk link seg imellom. Sånn som nå: Billie kommer til å ta kontakt med henne innen neste kvarteret, det kjenner hun på seg.

Billie-Billie-Bop - Luna rister sakte på hodet. Hadde det ikke vært for Billie, hadde hun helt sikkert ikke vært her nå. Luna bodde på Værlandet i ett og et halvt år. Det var resultatet fra nok et vedtak i systemet om at det var bra for henne å skifte miljø, og denne gangen til et mindre sted. Hun begynte på ny skole der, og møtte Billie. Billie var ikke som de andre. Hun hadde ikke spurt Luna om alt mulig eller gravd i fortida hennes slik de fleste gjorde. Og hun syntes ikke synd på henne. Hun bare var - der og da. Slik hun fortsatt er - her og nå. Det var Billie som fikk Luna til å elske musikk, og gjennom musikken fant Luna endelig en måte å uttrykke følelsene sine på. Og før Luna igjen måtte flytte, fra Værlandet til Nordfjordeid, hadde Billie bestemt at de to skulle gå videre med musikken, de skulle begynne sammen på musikklinja på Firda. Men da måtte de ha gode nok karakterer til å komme inn der. Det ble motivasjonen for Luna gjennom det siste året på ungdomsskolen. Og gleden var stor da både hun og Billie kom inn på Firda.

Hadde det ikke vært for Billie hadde hun heller ikke møtt Gunnhild. Luna sukker nok en gang. "Å, Gunnhild, hvordan klarte vi å rote det til? Eller hvordan klarte JEG å rote det til? " sier Luna oppgitt til seg selv.
Hvordan var alt blitt så komplisert? Luna hadde jo kontrollen. Hun trodde hvertfall det... Nå ser livet ut til å styres bare av tilfeldigheter. Hun må lære seg å takle tilfeldighetene. Tilfeldighetene som var årsaken til ulykken, tilfeldighetene som gjorde at hun traff Billie. Og Gunnhild. Tilfeldighetene som ville dukke opp etter påsken... Hm.... noe måtte vel kunne styres....litt... kanskje hun skulle be Gunnhild på en date... før sommeren hvertfall, selv om det høres 50-talls ut. Ikke sikkert de var så dumme på 50-tallet. Kan jo være noe lurt i det å bli kjent med tankene og hjertene til hverandre, før kroppene. Prøve en gang til å begynne fra den siden. Men ikke la praten bryte hverandre ned, sånn som den dagen med ferga. Heller gjøre noe aktivt i lag, og la tilfeldighetene styre snakkingen...litt sånn som hos Gunnhild. Gå på tur,  kanskje??  Det kunne vel Gunnhild likt.. og Luna ville kanskje også begynne å like det hvis Gunnhild ble med...

Med ett gir telefonen lyd fra seg, og Luna rykker til. "Hei, skal vi treffes og spille litt i lag?". Det var fra Billie. Luna smiler litt og nikker for seg selv - det der er hvertfall ingen tilfeldighet.

  


På kino (- skrevet av Alie)

 

Okei. Mens vi venter på en tilbakemelding vedr. en evt. sesong 3 kan vi vel ha det litt gøy imens. 

Her er mitt bidrag til videre oppdiktet handling. Ikke sikkert det blir så mange som kommer til å leser dette, men likevel 🙂 :

På kino 14.04.2019. 18:55

"Å, du har såå greie foreldre, Gunhild!". Sara sukker og lener seg litt mot Gunhild mens de går inn til bilettkiosken på kinoen. "Så snilt av mor di å gi oss penger til kino, det blir litt avveksling til Netflix på Pc'n, for å seie det mildt"
Sara smiler til Gunhild som smiler tilbake og svarer: "Ja, eg e berre glad ho ikkje insisterte på å bli med, ho pleier alltid å skal analysera filmen i etterkant, og det er litt slitsomt....."

De kjøper billetter og litt snop, før de går inn i den halvmørke kinosalen og finner plassene sine. De var litt seint ute med billettkjøp, så de fikk plass helt ytterst på ei av rekkene. Det er lenge siden Gunhild har vært her på kinoen, de siste åra syns ho det var flaut å gå på kino bare sammen med mamma, så da droppa ho det heller. Ho hadde jo ingen venner å gå på kino med. Da ho var sammen med Lasse ville han visst ikke at de skulle dra ut blant så mye folk, heller bare være i lag de to alene eller dra på kjøretur til et anna sted.

Reklamen er allerede godt i gang... "Money back on the skætt - Money back on the skætt", lyder det fra lerretet. Gunhild ler litt, den der er fortsatt litt weird og litt funny. Kanskje ho burde sette seg litt inn i dette med skattemeldinga nå i påsken, kunne jo kanskje få en liten leksjon om det hos mamma.

Det er en del folk i den lille kinosalen, og stadig siger det flere inn.
"Å nei, der er Lasse!" hvisker plutselig Sara og ser ned mot inngangsdøra til kinosalen. "Har ikkje akkurat so veldig lyst å prata med han no, har du ?" "Nei!" sier Gunhild og blir nesten litt nervøs. "Men han kjeme jo til å måtte gå rett forbi oss, han vil jo ikkje unngå å sjå oss". Lasse sjekker setenummer på billettene og begynner å gå oppover langs rekkene sammen med kameraten som er med han. "Kyss meg!" sier Sara plutselig og ser på Gunhild. "Hva? Nei... " svarer Gunhild litt forvirret. "Jau, gjer det! " insisterer Sara " Det er en naudsituasjon!"  Sara bøyer seg mot Gunhild. Gunhilds lepper møter Sara sine. Det virker merkelig, men også litt godt. Gunhild lukker øynene. Det kiler på en måte litt. I hjertet - men ikke noe annet sted slik det har kjentes når hun kysser med Luna.....

Det ble et passe langt kyss og når Gunhild åpner øynene og leppene glir fra hverandre står Lasse og kameraten hans like ved rekka og ser på dem. Lasse ser på Gunhild helt uttrykksløs, slik han pleier å se ut når han ikke vet helt hva han skal si. Kameraten ser på Lasse og prøver å skjule et glis. Lasse sier med toneløs stemme: "Hei Gunhild. Så du er heime i påsken og koser deg, ser eg? " . Så nikker han kort til Sara og går videre. Jentene fniser stille til Lasse er noen rekker bak dem, så sier Sara litt strengt: "Du trengte ikkje å bruke tunge då!" 
"Å, sorry" svarer Gunhild og ser ned " men eg tenkte litt på Luna...".

Etter filmen trekker jentene ut sammen med de andre i salen. Da er det noen bak dem som roper på Gunhild. Gunhild snur seg. "Hei, deg er det lenge sidan eg har møtt!" sier ei av jentene som kommer mot dem. Hun måler Sara litt opp og ned med øynene og smiler litt rart til henne. "Ka gjer du no for tida?" sier hun henvendt til Gunhild. "Å, eg går studiespes på Firda, eg" sier Gunhild. "Å, på Firda?" sier jenta. Ho snur seg mot venninna si og sier: "Men er det ikkje der Billie også går, berre på musikk? Og ho venninna hennes... var det Luna ho heitte?" Så vender ho seg til Gunhild og Sara og sier "Ja, for dere kjenner vel sikkert dei? Hvertfall Luna, for dere vankar vel litt i samme miljø ser det ut som ... ?" Ho ler litt kunstig, og venninna prøver å holde tilbake et knis. Gunhild klarer ikke å oppfatte om de er hyggelige eller hånlige, men Sara tar Gunhild bestemt i hånda og drar henne med seg mens ho sier: "Kom Gunhild, dette treng me faktisk ikkje finne oss i!"

 


Folkens!

Dette går ikke. Vi må redde Lunhild! Om vi så må skrive videre selv på historien.
Jeg klarer ikke gå å tenke på hvor vondt Luna har det. Er ikke så god å skrive selv, så er det noen flere som blir med ?

Jeg starter med et kort "klipp" fra i går (fredag 12.04.2019):

Gunnhild og Sara kommer med bussen til Høyanger og blir hentet av Gunhilds mor, som blir noe forundret og utbryter til Sara: "Å, er det du som kjeme heim med Gunnhild !". Hun smiler litt forlegent, men ønsker henne hjertelig velkommen. De kommer heim til Gunnhild. Det første de ser er det flotte flagget som vaier i vinden . Gunnhild smiler til mamma og sier varmt : "Takk, mamma!" .

Så kommer pappa og det oppstår litt artige / kleine misforståelse om Sara og Gunhild, om de vil ligge i hver si seng eller i dobbeltseng og slike ting. Men tingenes tilstand blir til slutt oppklart og klippet avsluttes med at alle spiser pizza med Jarlsbergost. Og Sara bare nyter det og stråler av takknemlighet.

Sender nå stafettpinnen videre! Skjer det noe i kveld eller senere i påsken? Dukker Lasse opp i en eller annen sammenheng?? Fortell fortell .