Tirsdag 26.03.19 ( - av Vinkel)

Gunnhild går for å finne Luna, men møter på Torstein og Ivar. Dei drikk Kiwiøl og snakkar om slikt som kan vere sårt – og har det moro ilag.

 

Peter tenkte på kor forskjellige menneske er. Nokre er skapt slik og andre sånn. Men folk er ikkje berre det ein ser, det er heilt sikkert. Dei har alltid fleire sider, og om ein tilbringer tid ilag, kan ein oppdage så mykje fint som ikkje er synleg ved første augekast. Og sjølvsagt; det var Billie han tenkte på… Klart at han og Billie var forskjellige, det visste han vel … Ho var utadvendt, vakker, erfaren, temperamentsfull. Sjølv var han innadvendt og – ja - sånn var det berre.
Men dei hadde noko felles også: Dei hadde kjempa med seg sjølve og vunne. Og den kampen hadde dei kjempa ved sidan av kvarandre.
Folk kan jo ha så mange slags spørsmål som gjer det vanskeleg å ete normalt:
Er eg bra nok?
Får eg vere med dei andre, eller er eg til overs?
Vil nokon redde meg når eg er innelåst?

Det hadde vore tøft å dele sitt innerste i ei gruppe med andre ungdomar. Og ein skulle kanskje tru at det å vise kjensler som redsel og sinne ikkje førte til noko godt. Slikt er jo i utgangspunktet berre skamfullt. Men det motsette skjedde. Skammen forsvann. Og når det gjaldt Billie tykte han ho vart skjønnare jo meir grums som kom fram; jo meir sårbar ho turte å vere. Ikkje mange hadde sett henne slik. Folk trudde at Billie alltid var så tøff, men han visste at ho kunne vere heilt på jordet. Peter kjente at han vart mjuk i hjartet. Putehjarte. Ingen er perfekt. Menneske er fulle av feil, og det er kanskje heilt nødvendig? For er ikkje alle feil og svakheiter eigentleg berre små tunnelar, der kjærleik får koma inn og kjærleik får koma ut?

 


 
 
:) ;) :D :( :O :P :| :S     

Skapa en gratis hemsida du också!
Cybersite.se skapar du hemsidan snabbt och enkelt med färdiga designmallar