Det finnes så mange slags åpenbaringer.
Man får en ny innsikt og forandres, litt eller mye.

I dag er det hans tur,
han som snur seg tilbake i stedet for å flykte,
og ser vennene sine i et nytt lys:

De har ikke bare «holdt ut» med han.
De er ikke ofre og han er ingen byrde!

Det er lyset som vinner over mørket, enda en morgen.

Statisk elektrisistet.
Like ladninger frastøter hverandre.
Ulike ladninger tiltrekker hverandre.
To elektroner frastøter hverandre mere
jo nærmere hverandre
de kommer.
Mellom ulike ladninger hersker
en kraft
som søker
å utjevne
forskjellen.
Støt kan forekomne.
Som et lynnedslag.
Men hvordan skapes statisk elektrisitet?
Jo, gjennom den triboelektriske effekt;
et fenomen
som gjør at dersom to spesifikt forskjellige
materialer kommer i kontakt
med hverandre,
og så blir tatt
fra hverandre,
vil begge materialene være
elektrisk ladet.
Effekten blir spesielt stor

hvis materialene har vært
gnidd
mot hverandre.

Wikipedia.

(Bittelittegrann vågalt på slutten der, hvis man leser det slik😅)

Ørna landa.
Armstrong sette foten på månen si overflate.
Ingen visste om det var fast grunn,
eller om han ville synke gjennom.
Spenninga...
Men så ljoma det lågmælt frå Stillhetens hav.
Eit stort skritt for menneskeheten!

Ørna har floge.
Månen forsvinn bakom skyene.
Eg saknar henne!
Med henne har eg gått dei lengste skritta eg har tatt
i heile mitt liv.
No synk eg.
Vil eg kjenne fast grunn under føtene igjen?

De fjerne steder inni meg,
har jeg oppdaget gjennom deg.
Og som reisende i dette land,
beskriver jeg så godt jeg kan:
Slik ser det ut, slik kjennes det,
og det er nytt og spennende!
For sånn ER jeg, det ser jeg nå!
Men hvordan få deg å forstå?
For posten kommer i retur,
gikk ikke gjennom streng sensur..
Du sier det jeg skrev var galt,
for du forstår og vet jo alt,
om hva som gjelder og er rett.
Det gjelds ikke; det jeg har sett.
Du leser ikke, lytter ei,
og sier jeg må endre meg.
Du vet visst best hva som går an,
Også i Mitt Indre Land...

Noen dager
er tankene
som på en ferge
(eller i en silo,
sier Jonas og ler)

- de går bare
fram og tilbake
på gyngende urolig sjø
hele dagen
og kommer liksom ingen veg

men så ser jeg
Karin - fergedama -
hun som jobber
i postkortet

Kan jeg ta ferga
èn gang til?
spør jeg

Hun smiler og sier:
Nei, veit du ka? No syns eg du skal heim.
Få deg litt mat og litt søvn.
Så blir det betre i morgon skal du sjå.
Og du kan jo heller komme tebake då!

Er forresten veldig rart
med sånne små dager
- for de kan plutselig bli
store som år.

Siloen min
er ikkje bedre enn siloen din.
Han er som andre siloar:
Ein diger tank, hard og solid,
eigna for lagring av produkt i bulk,
store mengder, usortert.
Siloen min er nett slik som din:
Flytande og kaotiske kjensler
vert haldne på plass
av rammer vi tileignar oss
når vi speglar oss i kvarandre.
Påfyll skjer frå toppen,
men uttaket skjer i botnen.
Der tyt det ut,
framleis usortert,
ukontrollert,
lagra over lang tid,
ofte syrleg.

Jeg kjenner uroen gnage
når jeg tenker på at jeg sa
det jeg sa
at jeg ikke hadde sagt.
Hvordan
bli fri ubehaget?
Ord kan krølles og vris
vendes og sies
på måter som gjør at
det blir du
og ikke jeg
som blir plaget.

Det er vel misunnelse, da,
eller redsel. Kanskje sjalusi,
kall det hva du vil.
Men jeg føler meg så alene
når du er med henne
som er smartere,
mer spennende,
hun som gjør deg så glad
og som lager en egen sang bare
til deg.
Hva har jeg?
Kan jeg noen gang få deg tilbake?

Du var der, men ikke for meg.
Hjelper det å lete?
I kjelleren,
etter bilder ingen har sett,
brente minner?
Så langt som øst er fra vest, lengter jeg.
Etter kjærligheten.
Om den finnes?
Den er kanskje en spøk
man ikke kan tro på.

Er tida ein linjal eller ein sirkel?
Sekund forsvinn etter kvart sekund.
Eg kjenner hjartet hamre og må hive etter pusten.
Det kjennes som om alt hastar.
Med venner, karakterar, med å bli lovleg.
Med å kome lengst mogleg på 12 minutt.
Alle andre spring så fort,
framover,
medan eg berre rotar
rundt.
Minutt forsvinn etter kvart minutt.
Kanskje tida er rund?
Eg stoppar opp for å få igjen pusten.
Let dei andre springe nokre rundar utan meg.
Lyttar og kjenner etter.
Kanskje finn eg noko inni meg som eg ikkje visste var der?
Mitt uttrykk. Min måte å gjere det på.
Det er jo eg som skal vere her
for meg,
heilt inst,
til slutt.

Det er slutt,
som i slutten av begynnelsen
på den første seriøse kjærligheten.

Den som faktisk gjør blind
og føkker til i hodet
som om tankene
kjører rollercoaster i blinde
og bare må føle seg frem,
famle seg frem uten å vite
om det vil komme til å gå
oppover eller nedover
samtidig som maskineriet
får tunga til å forme ord
som ikke stemmer,
eller kanskje stemmer det
der og da,
men ikke her og akkurat nå ,
for akkurat nå er livet mitt
sunket ned i en søvn
som bare en ydmyk prins kan vekke, 
og jeg våkner opp
som publikum
til forestillingen
om livet
og kjærligheten,
og jeg hører ordene
som får øynene til å se igjen
og tunga til å stivne
inni et stort smil.

Og jeg setter hjertet
på plass igjen i
det tomme hullet
- der det hører hjemme.

Hun har aldri vært her før.
Men jo, det er henne.
Bare at nå hører hun visst sammen med noen?
Under det røde, hvite og blå flagget,
som symboliserer lojalitet, styrke og tapperhet,
der sitter de tre.

Lone Star Flag.
Og alle kan se at flagget er feil sydd.
Jeg løfter glasset mitt til en hilsen.
Tapperhet; det skal hun ha.

Forstyrrer jeg?
Jeg kommer som jeg er,
og lytter - for å forstå
hva dere tenker om forskjellen.
Den lille forskjellen.
Litt redd for svarene deres.
Mest redd for mitt eget, tilbakevendende spørsmål:
Er jeg forstyrret?