Det er slutt,
som i slutten av begynnelsen
på den første seriøse kjærligheten.

Den som faktisk gjør blind
og føkker til i hodet
som om tankene
kjører rollercoaster i blinde
og bare må føle seg frem,
famle seg frem uten å vite
om det vil komme til å gå
oppover eller nedover
samtidig som maskineriet
får tunga til å forme ord
som ikke stemmer,
eller kanskje stemmer det
der og da,
men ikke her og akkurat nå ,
for akkurat nå er livet mitt
sunket ned i en søvn
som bare en ydmyk prins kan vekke, 
og jeg våkner opp
som publikum
til forestillingen
om livet
og kjærligheten,
og jeg hører ordene
som får øynene til å se igjen
og tunga til å stivne
inni et stort smil.

Og jeg setter hjertet
på plass igjen i
det tomme hullet
- der det hører hjemme.