Luna, er du full av feil, eller er du og full av små tuneller ,hvor kjærlighet får slippe inn og kjærlighet får slippe ut?
Hun møter sitt eget blikk i speilet, og lurer på om de brune øynene hun ser der noengang kan få henne til å føle det sånn. Som om hun er hel,og verdt å elske. Helt på ordentlig, og helt på egenhånd?
Alt hun ser nå, er de mørke ringene under øynene,som er enda mørkere enn i går. Og håret som henger uvasket i tjafser rundt ansiktet,med kinnben som er litt skarpere enn for en måned siden.
Men hvis hun lukker øynene, da ser hun Gunnhild, hun hører sin egen stemme klar og sterk, sammen med Gunnhilds latter. Hun føler en varme som strekker seg fra hennes eget hjerte ,der det banker stødig og raskt i Nordfjordeid,og hun lurer på om varmen når helt frem, og om et annet hjerte banker i takt med hennes eget, hjemme i Høyanger.
Her er det ingen hjemmelaget pizza med Jarlsberg, eller påskemiddager og vafler. Det er en pappa som prøver å få endene til å møtes,og som jobber natt og sover dag. Det er gulv i som knirker litt for høyt, og en gnagende følelse av å være i veien.
Det er en lillebror, Kasper, som har savnet henne,og som ser på tegnefilmer med TV'n på laveste volum, mens han spiser cornflakes. En lillebror som gjerne vil sitte på fanget hennes selv om han begynner å bli litt for stor for det ,og som kan veldig mange banneord,selv om han er litt for liten for det.
Og det er rester og spor av ungdomskole-Luna,i esker og skuffer på hennes halvdel av det grønnmalte soverommet hun og Kasper deler når hun er hjemme.
Hun setter seg ned , børster vekk litt støv, og åpner en av eskene. Gammel sminke, to postkort Billie har sendt henne fra Roma og Island. Pappas tynnslitte ullgenser hun gikk med hele tiden i niendeklasse.
Kan du finne deg selv i disse tingene,i alle minnene som sitter i de,Luna? I bøkene av Simone De Beauvoir , Sartre og Camus fra lokalbiblioteket, som må ha påbeløpt seg purregebyrer på minst tjue millioner de siste årene? I dine egne sangtekster og noter, i plakaten for UKM 2015 som bærer spor av regn og vind fordi den hang ute, på lyktestolpen nede i veien?
Hvem er du, Luna? Er du en sum av alt du har gjort,alt du har vært, dårlig,bra og midt i mellom? Er du alt du kan og kommer til å bli ,og gjøre og oppleve? Er du verdiene du skulle ønske du klarte å leve etter? Drømmene dine? Og viktigst av alt; er du en å være glad i?
Hun lukker øynene igjen, og kjenner to varme tårer rulle nedover kinnene.
Er du alene?
Er du en man kan slippe inn,og være trygg hos? Er du trygg hos deg selv?
En liten stund føltes det sånn. Som om det kunne gå bra. Ikke bare gå bra å være Luna, men gå bra å være med Gunnhild. Det føltes som om sammen kunne de være mer enn bra, de kunne være fantastiske.
Så hvorfor sitter du her alene nå, og føler deg så bortkommen? Hva skjedde egentlig, hvordan gikk alt så galt? Hvordan skal du reise deg igjen når du føler deg så liten?
Forsiktige gutteføtter tasser inn på rommet,og en kropp som snart når Luna til skuldrene deiser ned ved siden av henne. En hånd med mørke rander under fingerneglene strekker seg ned i esken og tar ut det siste som ligger der. Et innrammet fotografi av en slank kvinne med brune øyne midt i trettiårene. Hun står og holder en ettåring på hofta, og ei jente uten fortenner lener seg smilende mot henne.
Der er du. Der er Luna, Kasper og Mamma. Som ikke er her lenger,men som elsket dere og som ville ha deg, uansett hvor mye rart du fant på ,uansett hvor sint du kunne bli. Og her er du, og her er Kasper,og du kjenner at du er en som elsker lillebroren sin. Og du er en som elsker vennene sine, du elsker Gunnhild, og et sted langt inni deg er det også rom for å elske Luna,hvem du nå måtte vise deg å være. Og du vet at selv om pappa sover,og jobber,sover og jobber, så elsker han dere han også. Han sier det kanskje ikke. Han snakker veldig lite med dere, og aldri om mamma,eller om det som var. Men han elsker dere han også.
Luna svelger vekk klumpen i halsen,og lener kinnet sitt mot hodet til Kasper. Telefonen hennes vibrerer nesten lydløst,og hun plukker den opp
"Hei, Billie!"
"Hallo. Er du aleine? Og vil du ha besøk? "
" Nei." svarer Luna, og kjenner at hun smiler forsiktig for første gang på ei uke.
" Og ja."
2019-06-03 20:14 | 2 kommentarer | Lovleg - innsendte fanfic av andre, Mie-dikt